BROEN OVER GENERASJONSGAPET!

 

KILDE: https://www.wikiwand.com

Den amerikanske revolusjon var en revolusjon i andre halvdel av 1700-tallet da de tretten koloniene som i dag utgjør USAs kyststater mot Atlanterhavet tilkjempet seg uavhengighet fra Storbritannia .I løpet av denne perioden samlet de tretten koloniene seg mot det britiske imperiet og innledet en tid med væpnet konflikt, kjent som den amerikanske uavhengighetskrigen, fra 1775 til 1783. Denne krigen endte med at det britiske imperiet tapte og ble tvunget til å undertegne Parisavtalen, denne avtalen gikk ut på at koloniene erklærte seg uavhengig og den satte grensene for det nye landet.Frankrike spilte en viktig rolle som støtte for revolusjonen. Landet utstyrte de amerikanske patriotene med penger og våpen, organiserte en koalisjon mot Storbritannia og sendte en hær og en flåte som spilte en avgjørende rolle i ved beleiringen av Yorktownsom i praksis avgjorde krigen. Men de amerikanske patriotene var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer, var mot enevelde og så ikke den franske regjeringsformen som en modell. Den franske kongen prøvde også å overtale amerikanerne til å ikke gå med på Parisavtalen, dette var på grunn av at Frankrike prøvde å være den største handelspartneren med det nye landet, dette hadde hjulpet landet med både økonomien og det hadde svekket deres fiende; England.Den amerikanske revolusjonen inkluderte en rekke store intellektuelle og sosiale endringer i det unge amerikanske samfunnet, særlig interessen for et republikanskstyresett. I noen kolonier var det skarpe debatter over demokratiets rolle i organiseringen av staten. Endringen av opinionen i retning republikansk styresett og et gradvis utvidet demokrati ga store endringer i samfunnsstrukturen og la grunnlaget for de sentrale ideer som USA fremdeles styres etter. USA ble det første frie demokratiet siden antikken.Den amerikanske revolusjonens begynnelse var i 1763 da den militære trusselen mot de engelske koloniene fra Frankrike opphørte. Storbritannia mente at koloniene måtte betale en vesentlig del av kostnadene for å forsvare dem og økte derfor skattene. Det var svært upopulært, ikke minst fordi koloniene ikke var representert i det britiske parlamentet og kolonistene hevdet at skatteøkningene derfor var ulovlige. Etter protester i Boston sendte britene tropper til byen, amerikanerne mobiliserte sin milits og kamper brøt ut i 1775. Selv om mellom 15-20 % av befolkningen besto av lojalister klarte britene kun å holde noen få byer ved kysten, 80-90 % av landområdet ble kontrollert av patrioter. I 1776 stemte representanter for de 13 koloniene enstemmig for å vedta en uavhengighetserklæringhvor de opprettet den nye staten USA. I 1778 inngikk amerikanerne en allianse med Frankrike som jevnet ut det militære og økonomiske styrkeforholdet. To større britiske hærstyrker ble tatt til fange ved Saratoga i 1777 og ved Yorktown i 1781, det ledet til Parisavtalen i 1783. Den nye staten USA var da avgrenset av britisk Canada i nord, spansk Florida i sør og elven Mississippi i vest.Etter Parisavtalen i 1783 var USA endelig uavhengig fra det britiske imperiet og landet hadde sine egne grenser, men det var ingen sentral styresmakt. I krigen hadde Den kontinentale kongress styrt styrkene og fungert som et midlertidig styresmakt, men nå som det endelig ble fred trengte man ledere til å styre landet. I 1787 ble grunnloven skrevet og i 1788 ble den tatt i bruk som landets offisielle grunnlov. Etter et valg ble George Washington (som hadde tjent som en hærfører under krigen) valgt til president av de tretten statene. Den franske revolusjon (fransk Révolution française, 1789–1799), tidvis også framhevet som «Den store revolusjonen» (La Grande Révolution),[1] var en periode med radikale sosiale, politiske og økonomiske omveltninger i Frankrike som fikk ringvirkninger for hele Europa. Resultatet ble det monarkiske franske eneveldets fall og slutten på et tusenårig stendersamfunn. Frankrike gikk i gjennom en voldsom forvandling da føydale, aristokratiske og religiøse privilegier fordampet under et fortløpende angrep fra radikale venstreorienterte grupper: massene i gatene, fattige, og bønder på landet. Gamle ideer om tradisjon og hierarki – om monarki, aristokrati, og kirkens autoritet – ble brått veltet overende av prinsipper og idealer fra opplysningstiden: Liberté, égalité, fraternité – «Frihet, likhet, brorskap», eller likhet, brorskap og likhet for loven (rettsvern).Den franske revolusjon har vært inndelt i tre faser:

1. 1789 - 1792: Eneveldet ble avskaffet, et konstitusjonelt monarki ble opprettet, som senere ble fjernet.
2. 1792 - 1794: Et republikansk styre ble innført som raskt la for dagen hensynsløs brutalitet. Ved militære midler fikk Frankrike såkalt naturlige grenser.
3. 1794 - 1799: En ny republikansk forfatning ble vedtatt (1795) med garantier mot maktmisbruk, under forsvar av de nye grensene fikk de militære stadig større innflytelse!

Revolusjonen skyldtes det voksende borgerskaps misnøye med et tungrodd statsapparat som ikke taklet Frankrikes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Vanskelighetene hadde utspring i landets kostbare deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrig, flere uår innen landbruket og ineffektiviteten i et uoversiktlig forvaltningssystem der maktposisjoner var forbeholdt adelen. Den franske revolusjonen begynte i 1789 med sammenkallelsen av États généraux, stenderforsamlingen 1789. I det første året av revolusjonen proklamerte medlemmene av tredjestanden Ballhuseden i juni, man opplevde stormen på Bastillen i juli, Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i august, og kvinnenes marsj mot Versailles tvang det kongelige hoff til Paris i oktober. De neste få årene ble dominert av spenninger mellom ulike liberale og konservative fraksjoner i den lovgivende forsamling om betydelige reformer.Den første franske republikk ble proklamert i september 1792 og kong Ludvig XVI ble henrettet det påfølgende år. Ytre trusler spilte også en dominerende rolle i revolusjonens utvikling. De franske revolusjonskrigene begynte i 1792 og førte til storslåtte franske militære seirer som medførte erobringen av Den italienske halvøya og de fleste områdene vest for Rhinen – prestasjoner som hadde mislyktes i århundrer av tidligere franske regjeringer.Internt i Frankrike hadde populære stemninger radikalisert revolusjonen betydelig og kulminerte i framveksten av Maximilien Robespierre og jakobinerne og et faktisk diktatur av Comité de salut public, komiteen for offentlig trygghet i løpet av skrekkveldet fra 1793 og 1794 hvor mellom 16 000 og 40 000 mennesker ble drept.[3] Etter at jakobinerne mistet makten og Robespierre ble henrettet, tok direktoriet kontroll om den franske staten i 1795 og holdt på makten fram til 1799 da det ble erstattet av Napoléon Bonaparte.Etter Napoleonskrigene og den påfølgende veksten og fallet til Napoleons første franske keiserdømme, ble monarkiet gjeninnført i 1814 og la dermed grunnlaget for ytterligere to vellykkede, men mindre revolusjoner i 1830 og 1848. Det betydde at 1800-tallet og i prosessen hvor det moderne Frankrike fant sin form ble Frankrike igjen styrt suksessivt av en tilsvarende syklus av konstitusjonelt monarki (1830–48), skjør republikk (andre republikk) (1848–1852) og keiserdømme (det andre) (1852–1870).Frankrikes historie i moderne tid har utfoldet seg i skyggen av den franske revolusjon. Framveksten av republikker og liberale demokratier, spredningen av sekulære verdier, utviklingen av moderne ideologier, og oppfinnelsen av total krigføring[4] fikk alle sin fødsel i revolusjonen. Den franske revolusjon skapte ringvirkninger over hele Europa. Kollisjonen mellom gamle og nye tanker og rivaliserende maktkonstellasjoner resulterte i en rekke kriger og voldeligheter. Revolusjonens idealer om menneskerettigheter, enkeltindividets ukrenkelighet og demokratisk styring som grunnleggende prinsipper for ethvert sunt samfunn, har preget Vestens utvikling frem til i dag.

Årsaker

Årsakene til den franske revolusjon er sammensatte. Ulike historiske tradisjoner har ulike syn og har vektlagt forskjellige typer faktorer (ideologiske, økonomiske og politiske).I de senere årene har det blitt pekt på en langt enklere årsak: Sult. De to årene som ledet opp til revolusjonen (1788–89) førte feilslåtte avlinger og uvanlig strenge vintre til kraftige prisvekst på mat (først og fremst på brød).[5] Årsaken til uårene er etter alt å dømme det langvarige vulkanutbruddet i Laki på Island i 1783-84, som kastet den nordlige halvkule ut i en El Niño og resulterte i «året uten sommer» i 1784.[6] I henhold til dette synet var det uår, og ikke politiske forhold som var den drivende årsaken bak revolusjonen.Stenderforsamlingen 1789 i Frankrike ble sammenkalt av Ludvig XVI i Versailles 5. mai 1789. Dette var da den første stenderforsamling i Frankrike siden 1614. Bakgrunnen for møtet var den dårlige økonomiske situasjonen, kombinert med en dårlig høst året før, som førte til matmangel og uro på landet, og stigende matpriser og opprørsstemning i byene. Møtet var omfattet med stor interesse, og en menneskemengde hadde samlet seg i Versailles for å se riksstendene innta møtesalen.Kongen og dronning Marie Antoinette hadde stenderforsamlingen i Hôtel des Menus i Versailles med 290 menn fra adelen, 292 prester og biskoper og 584 fra tredjestanden. Tredjestandens representanter besto for det meste av forretningsmenn, advokater og andre med juridisk og økonomisk kompetanse. Mange var dessuten sterkt påvirket av opplysningstidens tanker.Talsmenn for tredjestanden markerte seg tidlig under forhandlingene med en offensiv strategi, idet de ikke lenger ville finne seg i det tradisjonelle systemet for stemmegivning, der stendene forhandlet hver for seg og stemte med én stemme. Resultatet ble da gjerne at de privilegerte stendene stemte ned tredjestandens forslag med to stemmer mot én. De forlangte avstemning med én stemme pr hode, noe som ville bety at tredjestanden (som representerte mer enn 95% av befolkningen) ville være i flertall.Den 17. juni erklærte tredjestanden seg som Frankrikes nasjonalforsamling, og tilbød representanter for de andre stendene å slutte seg til dem enkeltvis med samme rettigheter. I denne tiden – som er blitt omtalt som den franske revolusjons fødsel – spilte Emmanuel Joseph Sieyès – en avgjørende rolle.Kongen fulgte dronningens råd om ikke å godkjenne en forsamling der det ble stemt pr. hode, og stengte tredjestanden ute fra møtesalen. De søkte da inn i den kongelige tennishallen, der de den 20. juni avla Ballhuseden.23. juni sammenkalte kongen riksstendene på nytt, erklærte tredjestandens vedtak av 17. juni ugyldig, og lanserte samtidig et kongelig reformprogram. Kongen annonserte at forhandlingene skulle fortsette neste dag, med hver stand for seg, og trakk seg så tilbake. Medlemmene av tredjestanden ble sittende. Etter en stund innfant en høy hoffmann seg og oppfordret de tilstedeværende til å gå hver til sitt. Det var i denne situasjonen at Mirabeau trådte fram og sa: «Gå og si til de som har sendt Dem at vi er her med folkets vilje, og vi forlater bare våre plasser for bajonettene.»Noen dager senere vendte kongen helt om, og befalte adel og presteskapet å gå sammen med tredjestanden for i fellesskap å ta fatt på den nye nasjonalforsamlingen.Motstanden mot regimet fikk ny næring da et økende skattetrykk som skulle øke statsinntektene, kun i liten grad ble belastet adelen. I tillegg kom skattene som måtte betales til Den katolske kirke, som var det franske monarkiets sterke ideologiske støttespiller, og også Frankrikes største eier av dyrkbar jord. Uårene med feilslåtte avlinger i 1789–93 og påfølgende stigende matpriser førte til merkbart dårligere kår for landets fattige, som i stor grad livnærte seg som livegne på aristokratiets jordegods. Frankrike hadde som et føydalt ordnet samfunn få selveiende bønder. Utover på 1780-tallet førte problemene enkelte steder i tilløp til underernæring og hungersnød. Det fikk dessuten makroøkonomiske konsekvenser at en høyere andel av franskmennenes inntekt gikk med til mat. Den innenlandske investering begynte å synke merkbart og rammet igjen handelsvirksomheten. De økonomiske bedrestilte måtte i økende grad importere varer, den franske eksporten falt drastisk. Store underskudd på handelsbalansen ble et vedvarende problem.

Kongehusets posisjon

Den tiltagende forakten for statssystemet blant borgere og bønder ble styrket av at kongehuset og adelen i denne situasjonen ikke begrenset sin egen omgang med luksus og økonomiske privilegier. Den negative stemningen mot kongehuset hadde økt ved kronprinsens giftermål med Marie Antoinette, datter av Østerrikes keiserinne Maria Theresia. Østerrike var Frankrikes bitre arvefiende. Ekteskapet var i utgangspunktet ment å styrke båndene mellom de to statene og bilegge gamle utenrikspolitiske stridigheter. Effekten ble den motsatte. Mistenksomhet mot en østerriksk født dronning på Frankrikes trone resulterte i ondsinnet ryktespredning og bakvaskelseskampanjer mot Marie Antoinette. I ettertid har det fremkommet at kampanjene i vesentlig grad var igangsatt av politiske krefter i Storbritannia, den andre av Frankrikes arvefiender som på denne måten ønsket å svekke Frankrike.En siste, og sterkt medvirkende faktor som beredte grunnen for revolusjonen, var den økende oppslutningen om tankene til opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau og det franske handelsborgerskapets tro på liberalismens prinsipper.Frem til den franske revolusjon i 1789 var den franske befolkningen delt inn i tre. En stand er et sosialt lag av mennesker som er klart utskilt i samfunnet ved at alle som hører til den etter loven har bestemte rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er forskjellige for de ulike stendene og gir klart uttrykk for sosial lagdeling. Det gir de høyere stendene langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn der noen mennesker hadde lovfestede fordeler. Den øverste standen var geistligheten, de som tok seg av nasjonens åndelige liv. Adelen var andrestanden og skulle krige og forsvare landet. Disse to stendene hadde store lovbestemte fordeler eller privilegier. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre mennesker hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden gjennom arbeid, skatter og avgifter, og utgjorde hele 98 prosent av Frankrikes 25 millioner innbyggere.Innad i stendene var det store økonomiske forskjeller, for eksempel skilte høyborgerskapet seg fra tredjestanden, med at de blant annet hadde mye bedre økonomiske vilkår enn enkelte i både andre og førstestanden. Det var høyborgerskapet som møtte frem og utøvde politisk innflytelse på vegne av tredjestanden. Den eneste grunnen til at de fikk muligheten til å delta politisk var den innflytelsen som økonomisk styrke gav.

Stenderforsamlingen

I mai 1789 samlet kongen en stenderforsamling. Folket var redde for at kongen og geistligheten ville klare å tvinge gjennom en avgjørelse i egen favør. I den forrige stenderforsamlingen, i 1614, hadde alle stendene hatt like mange representanter, og man telte kun én stemme pr. stand. Dette syntes folk var urettferdig, så en komité bestående av 30 liberale parisere krevde at 3. standen, folket, skulle få dobbelt så mange representanter i forsamlingen som de øvrige stendene, og at stemmene skulle telles pr. hode, ikke pr. stand. Dette møtte ikke gehør hos de andre stendene. Over halvparten av geistligheten og nesten alle de adelige ville holde på den gamle ordningen hvor stenderforsamlingen besto av førstestanden som var kongen og kirken, andrestanden besto av adelen og tredjestanden besto av bøndeneStenderforsamlingen 1789 tok til 5. mai 1789. Men etter mye diskusjon og uenighet ble forsamlingen til slutt oppløst.Den tredje standen samlet seg sammen til en nasjonalforsamling. Anført av Emmanuel Joseph Sieyès vedtok nasjonalforsamlingen 17. juni 1789 at de skulle erklære seg som en representant, ikke for tredje stand, men av folket.De inviterte de andre stendene til å delta, men forklarte samtidig at de fra nå av kom til å lede nasjonen enten med eller uten dem.En del av de utvalgte representantene for stendene møtte nasjonalforsamlingen på en tennisbane der de avtalte at de ville holde sammen til de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Etter hvert vokste sympatien for nasjonalforsamlingen, og til og med store deler av militæret samlet seg utenfor Paris for å gi sin støtte.Kongen ønsket ikke at folket skulle ta over makten, og under innflytelse av sine rådgivere sparket han regjeringen, og satte sammen en ny. Dette gjorde folket rasende. Folk samlet seg for å protestere og gjøre opprør.14. juli 1789 stormet militæret og borgere av Paris fengselet Bastillen. De drepte direktøren av fengselet og flere av vaktene. Bastillen var et forhatt symbol på de undertrykkende styresmaktene, så selv om det bare var sju fanger som ble frigitt (politiske fanger uten dom, den ene hadde sonet i 30 år), ble frigjøringen av Bastillen sett på som et symbol på frihet og likhet (mange tror at "brorskap" skal være med her, men det er feil, det ble innført av konventet i 1793.), og ble et signal for allment opprør. Og ennå er 14. juli, dagen da Bastillen ble stormet, Frankrikes nasjonaldag. Da kongen så hvordan folkemassene protesterte, trakk han og hans militære støttespillere seg foreløpig tilbake i slottet i Versailles. Ballhuseden i nasjonalforsamlingen den 20. juni 1789. Maleri av Jacques-Louis David

Nasjonalforsamlingen

Nå tok nasjonalforsamlingen over styringen. Forsamlingen vedtok å fjerne føydalismen, og etter et par timer hadde politikerne også tatt fra adelen og geistligheten deres privilegier. Alle ble likeverdige, og fra nå av skulle ingen ha fordeler eller privilegier overfor resten av folket. De nye myndighetene tok også fra kirken dens eiendommer og makt.Samtidig angrep bønder landet rundt adelens slott og gårder, og gamle dokumenter med bestemmelser om adelens føydale særrettigheter ble ødelagt under dette opprøret. Dette ble kjent som «den store skrekken».Høsten 1791 vedtok nasjonalforsamlingen en konstitusjon som delte makten mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Denne garanterte personlig frihet, likhet for loven og en forholdsvis omfattende stemmerettfor menn. Denne konstitusjonen ble senere et forbilde for den norske grunnloven av 1814. En ny versjon ble vedtatt i 1795. Her ble stemmeretten innskrenket, og regjeringen ble gitt mer makt.[9]

Politiske retninger

Etterhvert ble det splittelser i forsamlingen, og politiske partier ble dannet. Rojalist-demokratene og Mirabeau allierte seg med tidligere finansminister Necker. De ønsket et monarki som liknet det engelske der de både hadde konge, et folkevalgt parlament og et parlament av aristokrater. I tillegg ville de ha et senat bestående av representanter valgt av kongen. Kongen skulle ha makt til å utsette en lov, men han skulle ikke ha vetorett.

Kongen henrettes

Sommeren 1792 var det igjen krig med nabolandene. På slagmarken ble den franske hær drevet tilbake, og land som Preussen og Østerrike truet med at hvis ikke franskmennene gjeninnsatte kongen, ville det få følger for det franske folket. Ettersom kongen i lang tid hadde blitt mistenkt for å ha hatt ulovlig kontakt med utenlandske kongehus, ble han nå anklaget for å konspirere med fienden. Han ble kastet i fengsel, og det ble startet en rettssak mot ham. En ny revolusjonær bølge gikk over landet, der republikanerne igjen fikk vind i seilene. I september 1792 ble fengslene i Paris stormet, og flere hundre fengslede adelsmenn ble massakrert.Ludvig 16. ble dømt til døden 17. januar 1793 for å ha konspirert mot folkets frihet og sikkerhet, og til store protester blant rojalistene ble han giljotinert 21. januar 1793. Hans kone Marie-Antoinette ble henrettet 16. oktober samme år bl. a for å ha delt Frankrikes militærplaner med Østerrike.

Terroren

Utdypende artikkel: SkrekkveldetRepublikanerne var mot slutten av 1792 den sterkeste grupperingen i Frankrikes parlament. Jakobinerne tok over komiteen for nasjonal sikkerhet, og etter kongens død startet perioden som nå kalles for Terroren eller Skrekkveldet. I løpet av denne perioden, som varte fra 1793 til 1794, drepte jakobinernes leder Robespierre og hans medarbeidere over 1200 politiske motstandere, de fleste ved hjelp av giljotinen. Tilsammen døde ca. 35 000-40 000 mennesker, de fleste var i borgerkrigen mellom rojalistene og republikanerne. Etterhvert sank jakobinernes popularitet, og i 1794 gjorde parlamentet opprør mot jakobinerne og deres overdrevne bruk av terror. Robespierre ble selv arrestert og halshugget i giljotinen. Et nytt parlament ble hovedsakelig satt sammen av overlevende girondister (liberale republikanere). Etter at de hadde tatt tilbake makten hevnet de seg på jakobinerne og deres sympatisører.

📷

Den industrielle revolusjon er den omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri. I begynnelsen var det snakk om manuelt drevne maskiner, som «Spinning Jenny», men utviklingen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen, seinere også med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri. Man pleier ofte å dele den industrielle revolusjon i to perioder: Den første, som stort sett er knyttet til Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, og den andre, som spredte seg videre til Tyskland og USA utover 1800-tallet.Den industrielle revolusjon regnes av mange historikere for å være den mest omfattende endring i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen i det gamle Mesopotamia for omtrent 10 000 år siden.

Den første industrielle revolusjonen:

Den første, industrielle revolusjon strekker seg over en drøy hundreårsperiode fra omkring 1760 til 1870, og er først og fremst knyttet til Storbritannia, og da særlig Nord- og Midt-England samt sørlige deler av Skottland og Wales.Årsakene til at den industrielle revolusjon oppstod er mange, og noen vil hevde at reformene i jordbruket begynte før de industrielle, og dermed la forholdene til rette. Selv om dette kan diskuteres, er det helt klart at endringene i jordbruket hadde mye å si. Et mer avansert jordbruk med blant annet nye typer ploger og såmaskiner, dyrking av nye grønnsaker som poteter og turnips og økt kunnskap, bidro til økt produktivitet og vekst. Dette gjorde mange av bøndene, husmennene og landarbeiderne overflødige, og mange av dem ble tvunget til industriområdene for å ta seg arbeid på fabrikker.En annen viktig faktor var at folketallet hadde økt betydelig før den industrielle revolusjon og fortsatte å øke i perioden. Dette skyldtes blant annet økt gjennomsnittsalder som følge av mer mat, bedre hygiene og færre pester og epidemier. Dermed ble tilgangen på arbeidskraft til å betjene fabrikkene større.Transportsystemene ble kraftig forbedret i perioden og utbyggingen av kanaler og senere jernbaner gav tilgang til større markedsområder. På denne tiden hadde Storbritannia dessuten god tilgang på råvarer. For det første, rike forekomster av kull, som var blitt industriens viktigste energikilde, og for det andre, handelskontrakter som sikret god tilgang på blant annet bomull og silke.Tilgangen på kapital var en annen viktig faktor. Noen måtte investere i de nye fabrikkene. Storbritannia viste stor kreativitet når det gjaldt investering, deriblant leie av lokaler, betaling i avdrag og et bruktmarked for maskiner. Handelsmenn og jordeiere var sosiale grupper med penger til å investere og bidro blant annet til investeringer i kanalselskaper og finansiering av kullutvinning, samt kapital til lån, ofte basert på personlig tillit. Storbritannia hadde også etter hvert utviklet et egnet bank- og finanssystem for overføring av kapital mellom næringssektorer, og under den industrielle revolusjon vokste antall banker i England fra en håndfull til flere hundre.Innovasjoner preget dessuten den industrielle revolusjon og noen av disse var banebrytende. To eksempler er «Spinning Jenny», en hånddrevet spinnemaskin, og dampmaskinen, som gjorde at kull ble en viktig energikilde. Nye måter å produsere på, såkalte prosessinnovasjoner, dukket også opp, ofte ved hjelp av eksperimentering med nye metoder. Damptog som «The Rocket», ble brukt til transport av både kull og folk. Dette var en revolusjonerende måte å transportere materialer på.Omtrent på denne tiden ble også kullkraft den viktigste kraftkilden i samfunnet. Frem til da hadde treverk vært ryggraden i nær sagt alle industrigrener i sivilisasjonen, og som brensel forøvrig. Avskogingen som følge av dette foregikk etterhvert raskere enn nye trær kunne vokse til. For å unngå en kollaps var det tvingende nødvendig å komme opp med et alternativ for trevirke, noe kullet egnet seg utmerket til.De nye metodene var ikke alltid populære blant arbeidsfolk, som så arbeidsplassene sine forsvinne. Luddittene utgjorde en bevegelse som førte til opprørslignende tilstander omkring 1810.

Den andre industrielle revolusjonen:

Den andre, industrielle revolusjon spredte seg fra omkring 1880 til 1920 og var preget av at en hel rekke land gjennomgikk en industriell omstillingsprosess. Tyskland og USA var i spissen og overtok Storbritannias posisjon som ledende industriland.Telegrafen, telefonen og bilen er eksempler på nyvinninger som satte sitt preg på denne perioden, og utnyttelse av elektrisiteten ble på mange måter et symbol, slik som dampmaskinen hadde blitt det under den første industrielle revolusjon. Perioden var også preget av serie- og masseproduksjon, og det kom ny industri og nye produksjonsmåter, deriblant fremstilling av stål og kunstige fargestoffer. I denne nye industrien foregikk produksjonen i store enheter med flere tusen ansatte. Store fabrikker med et stort antall mennesker skapte grobunn for fremveksten av den moderne arbeiderbevegelsen. Man fikk organisering av streiker, og etter hvert bedre arbeidsforhold.Den amerikanske og engelske kapitalismen utviklet seg forskjellig i løpet av den andre industrielle revolusjon. Det ligger mange faktorer til grunn for denne utviklingen, men man kan si at Storbritannia ikke hadde en tilstrekkelig viril og omstillingsdyktig elite da de økonomiske utfordringene kom fra USA og Tyskland. Dette viste seg blant annet i den storstilte utbyggingen av jernbaner i hele USA. Jernbanen bandt USA fysisk sammen og det amerikanske næringslivet drog nytte av at det åpnet seg et stort innenlandsmarked. Stor innvandring bidrog dessuten til å forstørre dette markedet ytterligere.En annen grunn til at USA fikk en særstilling som verdens ledende land økonomisk sett, var at myndighetene førte en næringspolitikk som gjorde at initiativrike entreprenører møtte få hindringer når de ville starte ny næringsvirksomhet. Denne perioden brakte også frem nye organisasjonsmessige innovasjoner, som etter hvert fikk sitt utspring i amerikanske storbedrifter. Dette ble gjort ved å slå sammen mindre bedrifter til større konsern, noe som ikke var vanlig i Storbritannia. Storbedriftene hadde en høy produktivitetsgevinst og dermed også et konkurransefortrinn. Amerikansk kapitalisme skilte seg dessuten ut ved å dele eierskapet og ledelsen i virksomhetene. Dette førte til at man fikk børsnoterte aksjeselskaper der aksjene som regel ble spredd på en rekke investorer.Som en oppsummering kan man si at den amerikanske formen for kapitalisme var preget av konkurranseorientering, og en stor grad av markedsøkonomi. I Storbritannia var det derimot mye vanligere med små bedrifter som var uavhengig av hverandre, ofte eid av personer eller familier. Personlig kapitalisme er ofte brukt som betegnelse på kapitalismen som fantes i Storbritannia på denne tiden.I denne perioden ble England styrt av dronning Victoria. Den blir derfor også kalt for Victoriatiden.

Den industrielle revolusjon i Norge:

Storbritannia var det desidert førende industrilandet gjennom mesteparten av 1800-tallet. Belgia fulgte etter på 1820-tallet, siden Frankrike og fra 1850-tallet også Tyskland og USA. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840. De første dampdrevne tekstilfabrikkene ble opprettet rundt 1850. Dampsagbruk og høvlerier kom på 1860-tallet, tremasse-industrien på 1870-tallet, cellulose- og papirindustrien fra 1880-tallet og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien begynte rundt 1900. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 kunne Norge kalles et industrisamfunn. Industrialiseringen var sterkest i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold. Etterhvert ble det også skapt lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal. Den industrielle revolusjon førte til sosiale og demografiske endringer i Norge. Mange søkte til byene og folketallet der økte ekspansivt. Arbeidsfolk i byene som jobbet på fabrikker levde ofte i dårlige kår og industrialiseringen førte med seg fattigdom og sykdom, bl.a. skildret i Oskar Braatens romaner.Kvantitetsteorien: er en gammel teori om prisnivå og inflasjon med røtter tilbake til 1500-tallet. Da ble det oppdaget at stor innførsel av gull og sølv til Spania fra Amerika førte til prisstigning. Det ble forklart med at den store tilgangen på sølv og gull førte til økning i myntproduksjonen og større sirkulasjon av penger.En slik sammenheng mellom pengemengde og prisnivå kan illustreres ved hjelp av kvantitetsligningen: Kvantitetsteorien bygger på forutsetningen om pengenøytralitet! Formuleringen av kvantitetsteorien tilskrives vanligvis Jean Bodin (1568). Imidlertid finner man en eldre formulering hos Martín de Azpilcueta (1556), fra Salamancaskolen. Men finner også ansatser hos Nikolaus Kopernikus. Den første fullstendige formulering av kvantitetsteoriens vesentlige elementer stammer fra den engelske filosof John Locke, som bygget på Bodin og introduserte begrepet omløpshastighet og la vekt på at pengenes natur som byttemiddel var oppstått ut av konvensjon (i pakt med Aristoteles).Senere ble konseptet uttrykt i en forenklet form av David Hume.Økonomen Irving Fisher grep senere fatt i konseptet og forbedret det («The Purchasing Power of Money»; 1911). En viktig representant for en mer moderne utgave av teorien er den amerikanske økonomen Milton Friedman!