: EU (EMK) & NWO :
Menneskerettigheter er en fellesbetegnelse for regelverk som skal beskytte individet mot offentlige maktovergrep !
Innhold :
Del 1 Varsler & Jurist : Synnøve Fjellbakk Taftø
Del 2 Varsler & Advokat : Marius Reikerås
Del 3 Varsler & Journalist : Per Aslak Ertresvåg
Del 1: Synnøve Fjellbakk Taftø :
Den patriotiske, oppegående og uredde norske fløyteblåser-juristen Synnøve Fjellbakk Taftø var «midt i smørøyet» som jurist i Utenriksdepartementet mens EØS- og EU-forhandlingene fant sted.
Her er hennes beskrivelse av det som skjedde og konsekvensene av det:
«Den 24. juni 1994 underskrev Gro Harlem Brundtland, Bjørn Tore Godal & Eivinn Berg: Norges medlemskapsavtale med EU !
Etter norsk statsrett skal en slik avtale straks avleveres i Traktatarkivet i UD. Men det skjedde ikke med denne avtalen. "Var Jonas Gahr Støre ansvarlig.."
I november 1994 sa det norske folk et rungende nei til EU uten at Gahr Støres «forhandlingsresultat» var kjent. Ettersom EØS-avtalen var død i og med Sveits’ avslag var 5 års EU-tilpasning “nullstilt.
Jonas Gahr - Støres panikk -løsning ble det som : I traktat-arkivet, framstår som en multilateral avtale av 29.12.94, men som folkerettslig er en nullitet og en skam for både Norge og Island.
https://norgesavisen.no/synnove-fjellbakk-tafto-tidligere-jurist-og-ambassador-for-norge-politisk-fange-i-norge-siden-1992/
Synnøve Fjellbakk Taftø, jobbet som jurist på Norges ambassade i New York, Berling og Genéve og spilte en nøkkelrolle under forhandlingene av EØS-avtalen i Genève fra 1991-1992.
EØS-avtalen ble innført i Norsk rett fra 1994 og er i praksis en samarbeidsavtale med EU hvor EU-kommisjonen er lovgitt myndighet til å innarbeide sitt regelverk i Norge.
EØS-avtalen utgjør idag hele 6 hyllemeter. | Synnøve Fjellbakk Taftø sto frem på vegne av Grunnloven og det Norske folk mens hun jobbet som jurist med EØS-avtalen på ambassaden i Genéve.
Hun påpekte at EØS-avtalen blandt annet var grunnlovstridig etter grunnlovens §49 «folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget».
Som et resultat av at hun som en dyktig utøvende jurist og ambassadør for det Norske folk påpekte at EØS-avtalen ikke var holdbar etter Norsk Grunnlov ble Fjellbakk i 1991 suspendert uten saklig grunn, og tilbakekalt fra Genève av Jonas Gahr Støre og Morten Wetland.
Synnøve Fjellbakk klaget den ugyldige suspensasjonen inn for Kongen i statsråd, noe som resulterte i at to ministre fratredde.
Men Gro Harlem Brundtland bestemte seg for å ikke legge klagen til Synnøve Fjellbakk frem for Kongen da det var åpenbart at EØS-avtalen var grunnlovstridig, og at det ikke forelå belegg for en gyldig suspensasjon av Synnøve Fjellbakk fra regjeringens side.
I denne perioden, mens Synnøve Fjellbakk ennå jobbet som jurist i Utenriksdepartementet finnes den eneste mediedekningen rundt henne, før hun og hennes sak plutselig forsvant fra mediebildet. Synnøve Fjellbakk Taftø derimot fortsatte å stå hardnakket på sin sak i kulissene!
I 1992 ble Synnøve Fjellbakk Taftø hentet med makt av politiet hjemme i sin private bolig før hun ble eskortert av en ambulanse til legevakta på Mo der hun ble tatt imot av en lege som skulle vurdere hennes psykiske tilstand. Hun svarte presist på noen korte konkrete rutinespørsmål før hun ble tvangsinnlagt på Nordland psykiatriske sykehus under sterk medisinering.
”Dersom det foreligger motstrid mellom helselovene og menneskerettighetene, går menneskerettsloven foran! (Marius Reikerås)
Den europeiske menneskerettighets konvensjonen, er den absolutt viktigste del av det norske lovverket. I menneskerettslovens paragraf 3 heter det:
«Bestemmelsene i konvensjoner (som er presisert i loven) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning».
I et brev av 10. mai 2010 og som Reikerås har fått kopi av, erkjenner helsestatsråd Strøm- Erichsen
”Dersom det foreligger motstrid mellom helselovene og menneskerettighetene, går menneskerettsloven foran.”
På tross av dette, er virkeligheten slik at staten ikke har tatt innover seg de forpliktelser som følger av denne. Dette gjelder blant annet innenfor psykiatrien.
Det er på høy tid med debatt rundt tvang i psykiatrien og det er fint å se at den er i gang. | Sakene til Juklerød og Fjellbakk, viser at det kan være svært farlig og opponere mot systemet.."
Til tross for den tøffe behandlingen av hennes person fremstår Synnøve Fjellbakk som meget rasjonell og reflektert i intervjuet som ble gjort med henne så sent som i 2010.
Del 2: Marius Reikerås :
I 2003 engasjerte en tidligere bergensreder den profilerte advokaten Marius Reikerås for å få hjelp i flere skattesaker mot staten. Deretter startet en rekke pengeoverføringer fra den eldre mannen på nærmere to millioner kroner. I flere tilfeller tok den gamle skipsrederen ut flere hundre tusen kroner i kontanter som han leverte til Reikerås.
Kontantsummene var totalt på hele 775.000 kroner. Ikke for noen av utbetalingene finnes det ifølge tilsynsrådet skriftlige avtaler, og beløpene ble de samme årene ikke nevnt i advokatens selvangivelse.
- NÆR VED Å MISTE LIVET
Marius Reikeraas skriver i en epost til TV 2 at avgjørelsen på mange måter er en lettelse etter det kjøret han har vært gjennom det siste året.
«Det kan best bli sammenliknet med å bli jaget fra alle kanter, samtidig som du skal ivareta interessene til mange andre. Det har nær sagt kostet meg livet», skriver Reikeraas.
Samtidig understreker Reikeraas at han ikke er noen slagen mann, og at han vil fortsette å jobbe for menneskerettighetene i Norge.
Han akter dessuten å anmelde Tilsynsrådets revisor og leder til Økokrim for det han mener er grov korrupsjon.
Norske myndigheter liker å skryte av hvor flinke vi er til å forkynne læren om menneskerettighetene rundt om i verden. Men det er langt mellom liv og lære.
Bruken av ordet menneskerettigheter er etter Reikerås mening i ferd med å vannes ut.| Brukes det i tide og utide, mister det noe av verdien i seg.
Husk at menneskerettigheter er en fellesbetegnelse for regelverk som skal beskytte mot offentlige maktovergrep..
Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket. Men det gjør de dessverre ikke. Når kunnskapsnivået er så lavt som det er, betyr det at overgrep forekommer i langt større grad enn det folk er klar over. Men de som er blitt utsatt for overgrep, og det er etter hvert ganske mange av oss, kjenner på kroppen den smerten det er å måtte leve med de respektive krenkelser.
I løpet av de år som Marius Reikerås har jobbet med menneskerettigheter, har han lært, at reglene er til for at de skal komme til nytte og ikke bare se fine ut på papiret. -De skal være praktiske og effektive, og ikke illusoriske og teoretiske, slik det fremkommer i mange dommer fra EMD.
Dette er tilnærmingen i Europa. I Norge derimot, er situasjonen en annen. Her har man en langt mer teoretisk tilnærming til problemene..
Lavt kunnskapsnivå i Norge
Det er et faktum at Norge har et relativt beskjedent antall klager mot seg i Strasbourg. Reikerås klare oppfatning er at det lave antallet klager sier mer om det lave kunnskapsnivået enn om menneskerettighetssituasjonen i Norge. Kunnskapsmangelen er et generelt problem og gjør seg gjeldende både hos myndigheter, dommere og praktiserende jurister.
Det er krevende å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse om menneskerettighetene, men det er helt avgjørende å øke kompetansen på dette feltet. En skal huske på at menneskerettighetene er de grunnleggende garantiene mot at det begås overgrep mot enkeltpersoner.
I Norge er vårt rettspolitiske fundament bygget opp slik at vi er villige til å gi mye makt til offentlige myndigheter. De personer som er satt til å håndheve makten har ofte lite praktisk kunnskap om menneskerettighetene; men selv om overgrep foregår, får det ingen konsekvenser for den offentlige tjenestemann eller kvinne.
Kanskje skyldes det at vi er et lite land hvor alle stoler på hverandre og tror at alt offentlige myndigheter gjør er vel og bra.
Konsekvensene av å varsle om krenkelser i Norge er så livsødeleggende at det må ropes et kraftig varsku. Det har jeg selv fått merke på kroppen. I virkeligheten skaper den tilsynelatende tryggheten en livsfarlig situasjon. Å gå til kamp mot byråkratiet kan være svært farlig og ødelegge for deg selv.
Tar du opp negative forhold med makteliten, så gjør dem alt for å diagnostisere deg utilregnelig!
Å bli utsatt for krenkelser, er selvsagt klart ulovlig. Likevel skjer det uhindret, mens samfunnet i stedet burde ha gjort en stor innsats for å belyse dette og stoppe det.
Derfor er det på tide at lovgivere, jurister, dommere, fagforeninger, arbeidstakere og ikke minst presse, blir oppmerksom på hvor omfattende og alvorlig dette problemet er. Katastrofale tap. Lovbeskyttelsen har ikke funnet veien inn i rettslokalene.
Grove overgrep og lovbrudd tillates av dommere som vegrer seg i å gå inn i komplekse problemstillinger på menneskerettighetens område. Det skjer fordi mange jurister og dommere fortsatt har liten kunnskap om disse rettsreglene som er gitt forrang for norsk lov. Dette ødelegger liv og helse. Det er lite dokumentasjon om krenkelser av menneskerettigheter i Norge.
Noe av forklaringen, er nok at brudd på menneskerettighetene i vårt eget land ikke betraktes eller behandles som et problem. Vår rolle som såkalt foregangsland, innebærer viktige oppgaver rundt i verden og de hjemlige utfordringer kan lett vurderes som tilsvarende små. Eller for å si det på en annen måte; med den profilen Norge liker å ha i utlandet, passer det ikke å ha fokus på de mange krenkelser som skjer her hjemme.
Blant de mange som utsettes for overgrep, er mennesker med psykiske vansker og deres pårørende. Noen tør å stå frem. Men mange tør IKKE stå frem av frykt for represalier og sosial belastning.
Samlet gir dette et svært bekymringsfullt bilde og det er på høy tid å rette søkelyset mot hvordan Norges internasjonale forpliktelser følges opp innen det psykiske helsevern i Norge. | Kilde : http://www.nyhetsspeilet.no/2010/05/menneskerettigheter-og-psykiatri/ :
- En av Norges fremste menneskerettighetseksperter, Gro Hillestad Thune, har levert et viktig bidrag til debatten i boken «Overgrep i psykiatrien».
Boken tar for seg 70 pasienthistorier som Thune mener illustrerer brudd på grunnleggende rettigheter - Hillestad Thunes bok forteller om overgrep mot pasienter på en måte som mange av oss vil føle ubehag ved å lese. Boken konkluderer med at det er stor sannsynlighet for at Norges praksis ville ha blitt pådømt i Strasbourg. Men samtidig vet vi at det neppe kommer til å skje..
Årsaken er like åpenbar som den er skremmende.De som rammes er vanligvis så nedkjørt at de verken har mentale eller økonomiske ressurser til å føre en rettslig kamp mot myndighetene. Legger vi til at Norge er blant de land i Europa som har det høyeste antallet tvangsinnlagte, synes vi å stå overfor et problem som er betydelig undervurdert..
- Ledetråd :
Er tilsynsmyndighetene reelle beskyttere av pasientenes interesser og grunnleggende menneskerettigheter?
Finnes det nok kunnskap om menneskerettighetene hos myndighetene og i de psykiatriske institusjonene?
Får den enkelte ansatte opplæring og støtte i å fastholde grunnleggende etiske og menneskerettslige prinsipper i tvangssituasjoner?
- Svarene er nei!
- Den europeiske menneskerettsdomstol har en rekke ganger presisert at retten til personlig frihet vurderes høyt og at reglene derfor må tolkes tilsvarende strengt.
- Det betyr at nasjonale myndigheter forventes å kunne vise til svært gode grunner for at mennesker fratas sin frihet eller på annen måte utsettes for tvang og makt.
- Domstolen har også understreket at pasienter innen det psykiske helsevernet er en spesielt sårbar gruppe, som innebærer strenge krav til mange sider ved deres møte med behandlingsapparatet.Allerede i 1987, sa European Commission of Human Rights, følgende i saken mellom Jon Nielsen og Danmark:
“129. It follows that the applicant was detained in a psychiatric ward against his will and that this placement amounted to a deprivation of liberty within the meaning of Article 5 (Art. 5) of the Convention.”
Det er således helt åpenbart at Den europeiske menneskerettsdomstolen stiller svært strenge krav til rettssikkerheten ved bruk av tvang.
I internasjonal sammenheng er mange svært bekymret for at psykiatriens tvangsbruk i for liten grad er pålagt de strenge begrensninger som gjelder på strafferettens område. Lovbrytere synes å nyte et atskillig sterkere rettsvern enn andre grupper som også risikerer å bli gjenstand for samfunnets maktbruk. Noe av forklaringen kan være at det fra samfunnets side synes naturlig med et mindre kritisk blikk på overdreven bruk av makt når dette skjer i det godes navn.
Den europeiske torturkomitéen (CPT) har i sine rapporter etter besøk i Norge, identifisert flere eksempler på grove brudd på menneskerettighetene i psykiatriske institusjoner. Her presenteres 6 punkter knyttet til dagens praksis når det gjelder tvang og makt overfor norske pasienter i psykisk helsevern.
Marius Reikerås har i tilknytning til hvert punkt anført de artikler han mener er krenket i tillegg til EMK artikkel 5.
1. Politiet brukes i stor grad overfor pasienter som tvangsinnlegges, og i flere politidistrikter er bruk av håndjern standardprosedyre.
Dette er selvsagt svært krenkende og virker overdrevent da kun en svært liten andel av de personene som tvangsinnlegges kan regnes som farlige.
Etter Marius Reikerås min menig representerer denne praksisen potensielle krenkelser av EMK artiklene 3 og 8.
Den europeiske torturkomitéen har bemerket at bruk av håndjern og fotlenker på personer som fraktes fra egne hjem til psykiatriske institusjoner må opphøre, da dette stigmatiserer og kriminaliserer pasientene.
2. Pasienter som blir tvangsinnlagt klager på at de pga. tvangsmedisinering, er neddopet og ute av stand til å argumentere for seg når klagen behandles i kontrollkommisjonen. Dette er et rettssikkerhetsproblem som henger sammen med at to ulike klageinstanser (Fylkesmann og kontrollkommisjon) er inne i bildet!
Det er nødvendig med bedre samordning bl.a. av tidsfristene. Få pasienter klager og får medhold i klagen til Fylkesmannen, på vedtak om tvangsbehandling
Mange opplever dette som en illusorisk mulighet og lar være å klage av den grunn. - I noen tilfeller blir medikamentell tvangsbehandling iverksatt før klagen er behandlet.
HEFO støtter Marius Reikerås i at denne praksisen utviser potensielle krenkelser av EMK artiklene 3, 6 og 8.
3. Den europeiske menneskerettskonvensjon tillater ikke elektrosjokkbehandling uten informert samtykke.
Eksempler på at det allikevel skjer, er avdekket og også erkjent av helsemyndighetene. Det er derfor helt uakseptabelt at slik behandling mot pasienters vilje foregår utenfor myndighetenes kontroll og regulering. Dennepraksisen representerer særdeles potensielle krenkelser av EMK artiklene 3, 6 og 8.
4. Siden 1997 har Den europeiske torturkomitéen oppfordret de europeiske stater til å redusere bruken av skjerming. -Norsk forskning viser at det er store likheter mellom skjerming og isolering. Det er bekymringsfullt at norske myndigheter ikke i større grad har tatt hensyn til vurderinger og anbefalinger fra Den europeiske torturkomitéen.
5. Til tross for sterke oppfordringer fra Den europeiske torturkomitéen er det fortsatt eksempler på mangelfull informasjon til pasienter og pårørende om deres rettigheter og også om mulighetene til å klage. - Mange institusjoner og behandlingssteder foretar ingen systematisk innhenting av pasienters og pårørendes erfaring som grunnlag for sin kvalitetssikring av tjenestene. - Etter Reikerås menig vil dette kunne representere krenkelser av EMK artiklene 6 og 8.
6. Mange institusjoner utarbeider egne «husregler» som bl.a. kan inneholde sterke restriksjoner på telefonbruk, kontakt med familie, personer utenfor sykehuset og mulighet for å ha et seksualliv og familieliv.
Flere av disse reglene vil kunne brukes i strid med pasienters rett til privatliv, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjonen, artikkel 8.
Kanskje er tiden inne til å sparke ballen over til de overordnede myndigheter. Det er her hovedansvaret ligger for at våre internasjonale forpliktelser ikke bare forblir papirbestemmelser, men betyr noe i dagliglivet for de som trenger dem. Bergen den 21.5 2010 | Kilde : http://www.nyhetsspeilet.no/2010/05/menneskerettigheter-og-psykiatri/
Del 3 Per Aslak Ertresvåg -
Per-Aslak Ertresvåg (født 24. november1931) er en norsk sakprosaforfatter og pensjonert journalist. Han har vært leder av Venstres pressekontor, journalist i Sunnmørsposten og presseansvarlig ved Riksteatret. Ertresvåg startet ukeavisen Vår Framtid og bygde opp og ble sjefredaktør for den norske avdelingen av nyhetsbyrået Inter Press Service (IPS). Han har videre vært politisk medarbeider i VG og korrespondent i Brussel. Han var også medlem av Korvald-regjeringens infogruppe.
De som har lest bøkene hans kan være enige; Per-Aslak Ertresvåg fortjener en statue for sin innsats med å lyse opp deler av mørket hvor makten korrumperer i det skjulte. Han er den gode, vise mann som har samlet sammen en rekke historier fra ulike mennesker som har møtt på «hemmeligheter» unntatt fra offentlighet.
Det er ikke en hemmelighet at de som leser SOV, mitt lille Norge for første gang, ender opp med en sykemelding. Informasjonen endrer øyeblikkelig virkelighetsbildet til leseren, og tar leseren med på en reise i det «perfekte demokratiets» underverden. Spørsmålet er om man godtar slike fakta, eller om man lurer seg selv til søvns igjen. Per-Aslak sier det selv: «Jeg håper noen kan komme til meg og fortelle meg at de tingene jeg skriver om ikke stemmer..
Hvem eier pengene som alle verdens land skylder? "Er finanskrisen et nøye planlagt statskupp Det virkelig store vannskillet, finanskrisen som sist rystet den vestlige verden, brøt ut i 1929. Den var forberedt gjennom lang tid, sa Louis McFadden, den mektige lederen av penge- og bankkomiteen i Representantenes Hus i Washington. «Dette var ikke noe som skjedde tilfeldig. Det var en nøye konstruert hendelse …De internasjonale bankierer søkte å skape en fortvilelse her så de kunne framstå som herskere over oss alle.»
Han var ikke alene blant kongressrepresentantene som ga uttrykk for dette. Alt utviklet seg som etter en plan. Effekten var at fattigdom og sorg spredte seg over store deler av USA og Europa. Mens den lille gruppen som sto bak krisen, mangedoblet sine formuer.
Tar vi McFaddens utsagn fra den tid for pålydende verdi, melder spørsmålet seg naturlig: Hvis en slik internasjonal finanskrise skyldtes en bevisst handling i 1929 : “Er det da utenkelig at en slik godt planlagt operasjon kan friste til gjentakelse senere, under enda bedre omstendigheter, med enda større muligheter for utbytte – økonomisk og maktpolitisk?
Hva er The Federal Reserve?
Under arbeidet med å skrive boken Makten bak Makten (2006) stilte Ertresvåg ser ett enkelt spørsmål til en rekke professorer ved Universitetet i Oslo, deretter til enkelte stortingsrepresentanter og til sist til et par av de økonomer som med stor autoritet uttaler seg til norske medier om internasjonal økonomi.
Spørsmålet var: Hvem er det som eier eller har kontroll med den amerikanske seddelbanken, The Federal Reserve?
Ikke én eneste av dem svarte riktig. - Åpenbart var det ukjent for dem at The Federal Reserve er eid av 10 private banker som helt siden unnfangelsen i 1913 har vært i hendene på noen få familiedynastier, med den europeiske Rothschild-klanen som den klart styrende. Rimeligvis omsettes ikke aksjer fra disse bankene på det åpne marked.."
Man kan hverken forstå amerikansk økonomi eller politikk uten å kjenne The Federal Reserves reelle status, vite litt om hvordan den kom til verden i 1913, bare 15 år før krisen i 1929. Det skjedde gjennom et kupp som satte både president, kongress og opinion sjakk matt.
At landets sentralbank ble privateid var en forutsetning for at en elite kunne slippe løs og styre krisen i 1929. Siden da har den politiske makt i verdens mest dynamiske økonomi vært i hendene på disse kapitaleierne.
Krisen i 1929 kan betraktes som en øvelse, en generalprøve på den virkelige forestillingen som måtte utsettes en tid, til den egentlig premieren endelig kunne finne sted.
Åpningen på premieren ble markert i 2008 ved at investeringsbanken Lehman Brothers og forsikringsgiganten AIG styrtet i avgrunnen. Det endelige, dramatiske høydepunkt, forestillingens politiske, økonomiske og sosiale ras, er kanskje ikke satt i bevegelse. Enn om klimaks ligger foran oss?
Tiden mellom generalprøve og premiere, fra året 1929 til 2008 har vært avgjørende for å orkestrere alle ledd i den teatrale oppbygning og prosess. Nå som forrige gang må dynamikken, balansen mellom sjokk og håp, vekslingen mellom selvbedrag og angst doseres riktig. Forestillingen er utvidet. Men innholdet, ikke minst klimaks, er tilspisset. Og viktigst: Alle hovedaktører er de samme. Utbyttet – kapitalen bak – er ytterligere konsentrert og forestillingens fokus forsterket.
Kollapsen i 1929 ble iverksatt midt i en opphetet jobbetid. Og verktøyet som ble brukt for å utløse panikken, var bruken av kortsiktige lån som brått ble trukket tilbake og satte tusener av spekulanter i desperat forlegenhet. 80 år senere ble samme metode brukt i forbindelse med rundhåndet, eller rettere sagt en risikopreget flom av lån til boliger. Forskjellen er at virkningene denne gang skulle ramme hardere og utslette mest mulig av middelklassen. Finansverdenens Tarentinoer iverksetter en gjennomprøvd regi.
Et lett gjenkjennelig likhetstrekk mellom 1929 og 2008 er pengetørken som plutselig oppsto i bankene. Seddelmengden før og etter krisen i 2008-2009 var uforandret. Men hvor er pengene blitt av? Pengene var ikke forsvunnet ut i luften, hverken brent opp etler kastet i havet. Pengestrømmen ble bevisst holdt tilbake. Nok et nødvendig, trekk for å omforme en prekær situasjon til en økonomisk krise, senere en alvorlig sosial krise og etter hvert en politisk krise.
Fra dette tidspunkt kunne forestillingens iscenesettere lene seg tilbake og vente på at politikere i den vestlige verden, og helst også andre steder, trådte i aksjon. Om de forbedret eller forverret situasjonen, uansett visste eliten at tøylene lå i deres hender. I siste instans, de og ikke landenes politikere, hadde makten. De, og ikke politikere var utdannet for å spille på denne arenaen. De var simpelthen født til å inneha hovedrollen, skjult eller åpent.
En planlagt krise
Den britiske dronningens økonomiske vismenn antyder altså at de hadde iakttatt «mange tegn» og «flere indikatorer» på en kommende alvorlig krise. Noe sier meg at ihvertfall enkelte av disse topp-økonomene må ha hatt en anelse mer enn dette. Finans-sentret City of London er i en slik sammenheng, neppe mindre viktig enn Wall Street i New York.
Enhver kunne gjennom år iaktta hva som foregikk, og langt fra «tilfeldig». Bevisst ble lånerenten holdt lav. Bevisst ble der gitt kapital til boliger for insolvente låntakere.Sjekkpunkter og sikkerhetslås som i mange år hadde ligget inne i lånesystemene ble fjernet. Reagan åpnet ballet. Etterpå kom Clinton. Flere av de løsaktige nyordningene ble innført i hans presidenttid. Kontrollordningene forsvant. Et mylder av «finanspakker» fikk fritt spillerom i et system som ikke engang brydde seg om å skille mellom realverdier og fantasiprodukter. George W. Bushs regjering skulle ikke nettopp bedre situasjonen. Med et par nye internasjonale militære konflikter i Irak og Afghanistan og ikke helt bagatellmessige skattepakker til overklassen, ble landets økonomi blottet, rede til voldtekt.
I internasjonal presse dukket en nyhet opp omlag en måned før bomben sprang.
Daværende finansminister Henry Paulson opplyste på en pressekonferanse i Washington at beslutningsmakt på enkelte viktige områder skulle flyttes fra finansdepartementet til The Federal Reserve.
Til The Federal Reserve? Ja, det var jo seddel-banken, landets sentralbank. Men altså eid av private familier, landets finansielle, private krumtapp. Kuppmakerne!
“2”Guruer trer fram :
Det meste av hva som har skjedd etter at Kongressen ble overtalt til å bevilge kjempestøtten, 700 milliarder dollar til USAs bank- og finansvesen, bekrefter at finanskrisen har vært styrt. Det ser man også etter hvert som det er blitt klart hvor pengene har tatt veien.
Påfallende er president Barack Obamas valg av sine nærmeste økonomiske rådgivere, finansminister Timothy Geithner & Lawrence Summers. Begge har vært guruer i den verden som falt sammen. Knapt noen har oppholdt seg så lenge og så tett innpå de private og offentlige pengebingene som disse to. Begge har tilhørt gruppen av resipienter av gedigne inntekter basert på et vitenskapelig oppbygd korthus. Disse to ble utnevnt for å redde president Barack Obamas skisserte «regulerende» finansplan.
Å iaktta dem på en pressekonferanse et par dager før president Barack Obama 20. juni 2008 la fram nye planer for regjeringens regulering av finansmarkedet, var i sannhet avslørende. Her syntes det klart at finanselitens våteste drømmer skulle gå i oppfyllelse.
Den private seddelbankens (The Federal Reserves) makt skulle ytterligere styrkes og den private banksektoren skulle fortsette stort sett i samme spor som før, med støtte fra statens hjelpekasse.
Mens presidenten forklarte, greide ikke finansminister Geithner ved siden av ham å holde seg alvorlig, men måtte snu seg bort for å skjule et smil. Kanskje streifet ordene Louis McFadden brukte for å beskrive kollapsen i 1929 ham: «Dette er ikke noe som skjer tilfeldig. Det er en nøye konstruert hendelse …. de internasjonale bankierer søker å skape en fortvilelse så de kan framstå som herskere over oss alle»
“DEN UTENKTE TANKE”
På surrealistisk vis blir det fengslende å lytte til «ekspertenes» kommentarer etter hvert.
Hva og når vil noe skje som signaliserer at forholdene i verden igjen er vendt tilbake til normaltilstanden? “Normaltilstanden betyr da etter disse ekspertenes mening at et fritt marked fungerer, at praksis og linjer fra fortiden stort sett er på plass med «strukturerte» bankprodukter, derivater, sertifikater, bonus og «rating».
Det forhold at finansverdenen gjennom generasjoner kan ha vært styrt av en totalitær preget finanselite later til å være en uttenkt tanke hos slike eksperter.
Like fjern er tanken at globaliseringsprosessen har sitt opphav i de samme kretser. Slik informasjon inngår ikke i pensumet på universiteter og høyskoler. Hva eksperter mener å kunne konstatere, er at krisen allerede er lettet. Beviset er at de store bankene har begynt å dele ut bonuser til sine ansatte.
Det urovekkende spørsmålet vedblir likevel å gnage:
Kan det gamle banksystemet fortsette uendret? Særlig fra europeiske stater er kravet framsatt: Alt må endres! Statsinngrep, drastiske reguleringer må vurderes. Og enkelte fremmede røster blander seg i koret:
«Avglobaliseringen har allerede begynt. Ikke på noe vilkår kommer vi tilbake til det gamle økonomiske regimet», forsikrer den amerikanske sosiologen og Hannah Arendt-disippelen Richard Sennett. Å komme ut av denne krisen vil ta tid.
Systemet har skapt sin egen kollaps fordi det har forlatt realøkonomien og skapt en fantasiverden, hevder Sennett til den spanske kvalitets-avisen El Pais. Men de har makt og den vil bli brukt..”
Pengetørkens gåte
Elitens store salgsprodukt har vært den samme globaliserings -ideen som kjørte Hellas og den tidligere velferdsstaten Island i grøfta.
Der har ingen hittil kunnet peke på enkle løsninger. Begge disse landene ble styrt inn i tragedien av egne økonomer og politiske ledere med sterke råd fra utenlandske rådgivere.
Flere europeiske land, Irland, Italia og Spania, vil møte problemer som ikke blir enkle å løse med dagens banksystemer intakte. England var rystet og har måttet innlede en nasjonal hestekur.
Tyskland går angivelig bedre, men har en utenlandsgjeld som de knapt kan administrere.
USA er sunket ned i bunnløs gjeld. Landet er teknisk konkurs og burde egentlig vært satt under administrasjon for å unngå trekke for mange andre med seg.
Et hovedspørsmål var lenge dette: Hvor tok pengene veien? I bankene var plutselig oppstått pengetørke: « It just keeps disappearing. There was four trillion that disappeared from the US government between 1998 and 2002 along with trillians more from the pump-and-dump of the internet and telecom stocks, the Enron debacle and other financial frauds. Since then and into 2008, funds keep disappearing into the Afghanistan and Iraq campaigns.
Now (2008) we have 700 billions in bailouts and 7 trillion dollar plus in loans by the Fed, not to mention 5 trillion dollar in mortgage liabilities assumed by the Federal government with the passage of the Housing and Economic Recovery-Act of 2008».
I USA overlever 50 millioner mennesker utelukkende takket være mat fra matkuponger.
Ukentlig tvinges rundt 5000 familier fra mellomklassen til å forlate hus og hjem. Selv de som betrakter seg som «innsidere» finner markedet ubegripelig.
Hvis det hele har vært styrt, hvem har i så fall sviktet / eller vært medvirkende..” : Sheila Bair, en mektig lederskikkelser på finansfronten og president for USAs offentlige Investerings- og garantifond, har flere ganger uttalt seg kritisk. På en pressekonferanse 14. januar 2010 i Washington uttalte hun at The Federal Reserve for en stor del var skyldig i krisen.
The Fed hadde ikke på tidlig nok tidspunkt grepet inn overfor lånekrisen på boligmarkedet.
«Dersom loven som regulerer hypoteklånene var blitt modifisert i 2001 i stedet for i 2008 ville en stor del av de giftige lånene vært unngått og omfanget av krisen ville vært en annen», slo hun fast.
Med den uttalelsen kastet hun ikke bare den varme poteten i fanget på tidligere sjef for the Federal Reserve, Alan Greenspan. Det som synes å ligge i uttalelsen er at the Feds svikt hadde hatt en hensikt, og at denne hensikt har rammet oss alle. (El Pais, 15.01 2010) “Likevel later det til at hun ikke helt har fått med seg sammenbruddets egentlige politiske natur.
ET FINANSIELT STATSKUPP!
Det har derimot Catherine Austen Fitt, som både er tydelig og direkte: «Akkurat som selve boligboblen, var den økonomiske kollapsen planlagt.
Karakteren av den finansielle modellen «pump-and-dump» her på planeten er at maktmennesker har bestemt seg for at de skal tjene mer på dump enn pump.
I «pump»-fasen er det langt flere mennesker som tror at de er «insiders» enn under «dump». «Dump»-fasen er det øyeblikket da du ser sannheten og du vil oppdage hvem som er ute og hvem inne, eller hvem som er dine virkelige venner.
Denne syklusen vi nå er inne i, er likevel temmelig forskjellig fra andre.
Tusenvis av bankfolk og executives som deltok i å skape boligboblen var uforberedt på dump-begivenheten i 2008.
Vi er ikke tilbake ved situasjonen under det økonomiske tilbakeslaget som verden opplevde i 1988-89. Her og nå står vi overfor en fundamental nyording av vårt styringssystem – kulminasjonen av et finansielt statskupp,» er ordene fra den tidligere viseboligministerCatherine Austen Fitt.
Og fra historien høres som et snart hundreårig ekko en advarsel fra Louis McFadden:
«Vi er ennå ikke ved historiens sluttpunkt. Men vi er ved slutten av den misforståelse at mennesker med kontroll ønsker seg mindre enn en total kontroll over alt.» Først ved tredje drapsforsøk klarte mektige bakmenn å lukke hans munn for alltid.
Hva er løsningen?
Løsningene er mange, men krever politisk vilje og prioritering. Det mangler i dag læremidler. Menneskerettigheter er først og fremst ledernes ansvar, og de må ha kunnskap om menneskerettighetsloven og hva som er forbudt å gjøre mot individer. Hovedansvaret ligger hos politikerne. Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket vårt på et overordnet nivå, jf. menneskerettighetsloven av 1999. Det er på tide at politikerne våre også tar ansvar for mennesker som utsettes for menneskerettighetsbrudd i Norge.
HEFO ønsker oss en norsk menneskerettighetskommisjon. -En slik kommisjon kunne informere publikum og offentlige myndigheter om de grenser menneskerettighetene setter for bruk av offentlig makt.
Den bør også kunne gi rådgivning og enkel veiledning om menneskerettigheter, noe som er et sterkt ønske i Strasbourg.
Maktmisbruk finnes i alle land. Det spesielle med Norge er at vi i så liten grad problematiserer det og heller prøver å benekte og bortforklare det.
Mange vil kjenne seg igjen i møtet med byråkratiet. Det er som å møte en vegg, hvor frustrasjonene bare bygger seg opp. Mange grupper ville hatt en sterk sak hvis de hadde klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Problemet er bare at det norske rettssystem har knekt mange individer på veien frem til en konvensjons -klage.
Mange mennesker er fortvilet over det de har opplevd i møtet med norsk byråkrati og domstoler. De føler at livet er i ferd med å bli ødelagt og den byråkratiske holdningen til enkeltindividet bare forsterker følelsen av å bli utsatt for offentlige overgrep.
Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet og lang tid i nedverdigende situasjoner og mangel på folk som lytter og prøver å forstå deres smerte.
De som trenger støtte og håp, opplever isteden å bli krenket og ydmyket. Situasjonen er dramatisk.
Det sitter tusenvis av mennesker i dette landet, som opplever smerte og fortvilelse over et system der man føler seg fullstendig overkjørt.
Psykiatrien / "Barne-Vernet" & Eldre-Omsorgen: Er av mange eksempler hvor det syndes i stor grad mot menneskerettighetene.
Folk som med god grunn ønsker å vite om deres menneskerettigheter er blitt krenket, må få et sted å henvende seg hvor det de beskriver tas på alvor og på saklig grunnlag vurderes opp mot internasjonale standarder. For disse menneskene blir politiske festtaler å regne som et ytterligere overgrep mot menneskeverdet. NOK ER NOK!
Av: John Even Hjerding | Tirsdag 20 Desember 2016 | Øvrig Kilde : http://www.nyhetsspeilet.no/2010/02/krenkelser-av-menneskerettigheter-i-norge/
