Goetheanisme Goetheanisme, en naturvitenskap etter mønster fra dikteren og naturforskeren Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832). Selv om det er som dikter Goethe er mest kjent, satte han selv sin naturforskning høyere enn diktningen. Hans interesser strakte seg over områder som zoologi og botanikk, osteologi (læren om knoklene), mineralogi og geologi, meteorologi, optikk og fargelære. Goethes mest kjente naturvitenskapelige verk er Utkast til en fargelære, (1810), der han utvikler sin egen fargelære i polemikk mot Newton. Den mer beskjedne avhandlingen Plantenes metamorfose, (1790) er imidlertid like grunnleggende for biologien. I dag er det nok Goethes metode mer enn hans resultater som påkaller interesse. I 1882 fikk Rudolf Steiner ansvaret for redigeringen av Goethes naturvitenskapelige skrifter, som nå skulle utgis for første gang. Dette arbeidet fullførte han i perioden 1883–97. Steiner utarbeidet også et erkjennelsesteoretisk grunnlag for Goethes naturvitenskap (1886). Han oppdaget ved dette arbeidet at Goethe hadde utviklet en ny metodisk tilgang til naturforskningen, og han oppfattet Goethe som en «biologiens Galilei». Sitt senter i Sveits kalte han senere Goetheanum, og han satte Goethes metode i sentrum for naturfagsundervisningen i steinerskolen. Ett århundre før fenomenologien ble introdusert som en filosofisk og vitenskapsteoretisk disiplin, hadde Goethe utviklet en fenomenologisk metode for naturforskningen. For å forstå det radikalt nye med hans tilnærmingsmåte, kan det være nyttig å se hvordan pionerne for den nyere tids naturvitenskap, f.eks. Galileo Galilei og Francis Bacon, begge vendte seg mot den aristoteliske tradisjonen, der naturen tillegges «formål». (Steinen faller til jorden fordi den «søker jordens sentrum».) For begge var det viktig å holde seg strengt til objektive og fremfor alt målbare fakta. Galileis slagord var: «Mål alt som er målbart, gjør alt målbart som ennå ikke er det!». Til dette føyde Bacon den eksperimentelle metoden. For dette forskningsprogrammet stod kausalitet (årsak-virkning) i fokus: Hvorfor går planetene i ellipsoide baner? Hvorfor faller steinen? Hvorfor stiger dampen? Resultatet ble en slagkraftig naturvitenskap med stor evne til å kontrollere og manipulere naturen. Goethes løsning var ikke å forlate det galileisk-baconske programmet, men å komplettere det. Hans vitenskap er en vitenskap der spørsmålene hva og hvordan kommer først. Veien til å forstå et fenomen er å spørre f. eks.: Hvordan er du? Starter vi med dette spørsmålet, må vi slippe fenomenet inn på oss. Spørsmålet om kausalitet inviterer oss ikke til å dykke ned i et fenomens verden av kvaliteter. Vi skal ifølge Goethe ikke slutte med å spørre hvorfor, men i tillegg mer systematisk begynne å spørre hvordan og hva. Innenfor humaniora har man sett at lineære årsaksforklaringer har sin begrensning, og må kompletteres med en forstående metode. Dette har her avfødt den hermeneutiske vitenskapstradisjonen. Goethes naturvitenskapelige metode kan i denne sammenheng betegnes som en hermeneutikk for naturvitenskapen. Forfatter: Trond Skaftnesmo)
Vitenskapelig og filosofisk forankring: Holistisk pedagogikk forholder seg til vitenskapen holisme. Begrepet holisme kommer fra det greske holos som betyr hel -fullstendig, og hovedessensen er at man ser på helheten som mer enn summen av dens deler. Vitenskapelig betyr det at man arbeider ut fra et grunnsyn om at alt og alle er forbundet med hverandre. Holistisk pedagogikk finner også sitt materiale fra evighetsfilosofien (Aldous Huxley) som ser på det gudommelige og livet som en universal helhet som mennesket skal bli en integrert del av. Pedagogikken har derfor stort fokus på at opplæringen skal gjøre individene bevisste på fellesskapet og relasjonene de er en del av. I dette ligger bevisstgjøringen rundt den usynlige dynamikken som går utover det sosialt konstruerte menneskelig og videre til naturen, jorden, kosmos, og universet. I dette ser man holistisk pedagogikks integrering av urfolkenes verdensbilde og østlig filosofi.
En annen viktig impuls i pedagogikken er filosofen Arne Næss og hans økofilosofi:
Dyp-økologien bringer mennesket tilbake til sin naturlige plass i universet og det åpnes opp for en tilhørighet som går dypere enn den mentalt konstruerte virkelighet. Med dette skapes et samhold og fellesskap som vil kunne styrke de kommende generasjonene til å leve bærekraftig! FOR MER INFORMASJON:
https://professorina.wordpress.com/2012/03/11/arne-naess-og-dypokologien-menneskene-og-mangfoldet-2/
Pedagogikken: Holistisk pedagogikk bygger på forutsetningen om at hver person finner identitet, mening og hensikt med livet gjennom forbindelser til samfunnet, den naturlige verden og til humanitære verdier som kjærlighet, medfølelse, fred, intelligens, samt global – og økologisk bevissthet. Det er en opplæring som forbereder de unge til å leve meningsfylt, kreativt og moralsk i en kompleks verden!
Videre er holistisk pedagogikk opptatt av å utvikle den enkeltes elevs intellektuelle, analytiske, følelsesmessige, sosiale, fysiske, kunstneriske, kreative, intuitive og åndelige potensialer, samt gi rom for personlig utfoldelse og frihet.Åndelighet blir forstått som den indre kjernen i individet som går utover det fysiske, sosiale og andre kilder til personlighet. I religiøse termer blir det forstått som sjel/ånd og i dybdepsykologien som det høyere selv, og i økofilosofien snakker Næss om det økologiske selv. Åndelighet handler også om en holdning der man møter det ukjente med en undring og ærefrykt, fri fra kulturell førforståelse. Det er denne forståelsen og inkluderingen av åndelighet, som i hovedsak skiller holistisk pedagogikk fra allmennpedagogikk.
Holistisk pedagogikk fremmer viktigheten av relasjoner på alle plan i samfunnet, naturen, kosmos og Universet. Relasjonen mellom lærer og elev er likeverdig ved at elever og lærere sammen lærer, undrer seg og deler erfaringer i opplæringsprosessen. Den legger vekt på livserfaring og læring utover klasserom og formelle læringsmiljø som f.eks. lokalmiljøet og naturen. Tilnærmingen gir elevene mulighet til kritisk tenkning rundt de kulturelle, moralske og politiske forholdene i deres liv, samt øke deres forståelse og toleranse for mangfoldet i verden som bunner i en felles, udelelig helhet til tross for kulturelle og politiske forskjeller.
Med dette forbindes holistisk pedagogikk også med andre internasjonale utdanningsvitenskapelige begreper som miljøutdanning (Environmental education) og global utdanning (Global education). Det er viktig å presisere at holistisk pedagogikk ikke er en bestemt metode, men et paradigme med grunnleggende forutsetninger og prinsipper som kan brukes på ulike måter. Holistisk pedagogikk er en paraply betegnelse på en pedagogisk praksis og ikke en egen styrt, ferdigkonstruert pedagogikk. Dette for å virkelig kunne tilpasse opplæringen til den enkelte elev, gruppe og skole.
Forbundet for Holistisk Pedagogikk er en interesseorganisasjon, som har til hensikt å fremme holistisk pedagogikk for allmenheten.
Dette gjennom foredrag, kursvirksomhet, publikasjoner og pedagogisk veiledning for medlemmer og andre interessenter.
Forbundet har også til hensikt å støtte opp om initiativ og oppstart av skoler, hvor holistisk pedagogikk ligger til grunn!
Kommentarer til denne saken