Når psykens operativsystem er skadet av vonde erfaringer, må vi begynne å analysere vår egen programvare. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. På siden som heter ”personlighetstest og selvhjelp” har vi adoptert en del av teoriene til Young og Klosko som snakker om negative leveregler. Kort sagt handler det om et slags negativt fokus i perspektivene vi har på oss selv og tilværelsen.
I denne sammenheng kan vi kanskje bruke en datametafor for å tydeliggjøre et viktig ”psyko-logisk” poeng. Hvis hjernen sammenlignes med en datamaskin, betyr det at den opererer med programvare for å håndtere innkommende informasjon. Hjernen filtrerer også informasjon gjennom et slags operativsystem, og dersom vi legger godviljen til, kan vi dernest forstå menneskets operativsystem som vårt ”livsperspektiv”.
Vi ser oss selv og verden på en bestemt måte som dypest sett er diktert og farget av våre tidligere erfaringer. Vi lærer å kjenne oss selv via våre relasjoner, og våre tidligste relasjoner blir ofte toneangivende for selvforståelse, selvtillit, selvfølelse og livsperspektiv senere i livet. Dersom vi vokser opp med mye kritikk, uvennskap, svikt eller mobbing, vil dette påvirke vårt psykiske operativsystem på en negativ måte.
Vi kommer til å kode våre nye erfaringer i lyset av våre gamle, og vi risikerer å møte verden med alt for mange snevre, fryktsomme og negative fortolkninger. Selvutvikling handler ofte om å forandre sine perspektiver, eller utvide sine perspektiver, slik at vi møter livet med et mer nyansert og fleksibelt ”operativsystem”.
Vi ser verden gjennom en bestemt linse, og våre perspektiver skjærer verden i et bestemt snitt. Vi tolker oss selv og våre omgivelser på bakgrunn av våre tidligere erfaringer, og våre tidligste relasjoner blir ofte en slags mal på hvordan vi omgås våre medmennesker. Vonde erfaringer, kritikk, mobbing eller omsorgssvikt kan etablere et ”psykisk fortolkningsapparat” preget av frykt, usikkerhet, skepsis, vaktsomhet, negativitet og tilbaketrekning. Et slikt psykisk operativsystem avstedkommer symptomer og frarøver oss muligheten til selvrealisering og positiv vekst.
Endring handler om å installere et nytt operativsystem som er mer fleksibelt og åpent i sine fortolkninger av tilværelsen. Når den eksisterende programvaren på en datamaskin ikke fungerer, kan vi avinstallere de gamle programmene og installere nye. Noe lignende kan vi gjøre i forhold til vår egen hjerne. Våre foreldre, nærmeste omsorgspersoner, familie, venner, lærere og andre betydningsfulle relasjoner har influert på våre livsperspektiver på avgjørende måter.
Gode relasjoner har som regel gitt oss indre trygghet, solid selvfølelse og fleksible perspektiver, mens destruktive relasjoner kan korrumpere våre tenkemåter og vår selvfølelse på skadelig vis. I voksen alder lever vi i pakt med våre perspektiver og de styrer måten vi tenker, føler og handler på!
Når den psykiske programvaren er skadet av vonde erfaringer og uheldige relasjoner, må vi først og fremst begynne å analysere vår egen programvare. Vi må slutte å gi våre livsperspektiver så mye autoritet over eget liv, og isteden begynne å se ”innover”. Vi må innse at våre perspektiver ikke forteller sannheten om oss selv og verden i en 1:1 relasjon. Vår psykiske programvare forandrer og styrer vår virkelighetsoppfattelse i bestemte retninger, og det er dette vi må avsløre. Istedenfor å forholde oss til innholdet i våre tanker, må vi se på hvordan vi tenker. Vi må gjøre våre tankemønstre, relasjonsmønstre og følelser om til objekt for vår egen analyse.
Det er ikke lett å installere ny programvare i sin egen hjerne, men det er heller ikke umulig. Å endre sine kjerneskript, grunnleggende leveregler, livsperspektiver, selvoppfattelse eller holdninger (avhengig av hva man vil kalle det), kan være en strevsom og utfordrende prosess. Poenget er at vi blir nødt til å forlate våre vante mønstre, og da befinner vi oss plutselig i en litt ukjent situasjon. Mange mennesker, som for eksempel har opplevd mye kritikk og mobbing, har kanskje utviklet en identitet hvor de betrakter seg selv som mindreverdige. Det kan også bety at de ikke stoler på seg selv, noe som skaper usikkerhet og problemer med å ta ansvar og valg i møte med livets små og store utfordringer. Dersom de oppdager at deres selvfølelse er farget av tidligere erfaringer, innser at automatiske tankemønstre styrer både følelser og handlinger i destruktive retninger, har de etablert et utgangspunkt for forandring. Negative livsmønstre er ofte noe som styrer livene våre uten at vi legger merke til det. I det vi oppdager våre negative mønstre eller negative ”programvare”, har vi muligheten for å gjøre en målrettet og bevisst endring. Det krever som regel at vi begynner å leve litt annerledes, tenke litt annerledes og reagere litt annerledes. Lever man på en antakelse om at man er dårligere enn andre, betyr det ofte at man trekker seg unna mange situasjoner som kanskje kunne skapt vekst og utvikling.
Man trekker seg unna på grunn av en idé om at man kommer til å mislykket eller at man er uønsket og lignende, og slik bekrefter og opprettholder vi den ”mindreverdige” posisjonen. Selvutvikling handler blant annet om å innse dette, og deretter gjøre noe annet. Istedenfor å trekke seg unna utfordringer, ansvar eller sosiale situasjoner, gjør man det motsatte. Man innser at ”mindreverdighetskomplekset” er en ”idé” man virkeliggjør gjennom sin væremåte, og deretter begynner man å handle annerledes. Det er vanskelig og begynne å tenke på seg selv som kompetent og verdifull dersom man har levd lenge på helt andre tanker. Det er lett å falle tilbake i vante mønster fordi det er tryggest, og det er nettopp her selvutvikling er en tøff affære, hvor man virkelig må investere og holde ut for å skape positiv og varig endring!
På mange måter kan vår hjerne i prinsippet sammenliknes med en datamaskin. Selv om det fortsatt er langt igjen til man klarer å skape en like kraftig og fantastisk datamaskin som den menneskelige hjerne, så er det likevel en del felles trekk. Nå er det viktig å presisere at det ikke er den bevisste, tenkende delen av hjernen det dreier seg om. Den utgjør bare en liten del av vår hjerne (under 5%), og har en meget begrenset kapasitet. Det er den underbevisste delen av hjernen som er den mest interessante i denne sammenheng.
Vår underbevisste hjerne kan sammenliknes med harddisken på en datamaskin, bare mange ganger større og kraftigere. Den er stort sett ferdig utviklet flere måneder før fødsel, og har allerede koplet seg til «modermaskinen». Den laster nå inn alle tilgjengelige data og opplysninger den kan få via mor. Det dreier seg om diverse lyder som hjerteslag, pustelyder, tarmlyder, m.m. I tillegg er det alt av lyder fra miljøet utenfor. Fosteret registrerer også en mengde informasjon via mors blod, som inneholder mye både positive og negative hormoner.
All denne informasjonen er lagret i barnets hjerne ved fødsel, og gjør at barnet har opparbeidet en spesiell relasjon til mor allerede fra dag en. På samme måte vil den underbevisste hjernen fortsette å ta opp og lagre all informasjon i de neste årene. Små barn har liten evne til egne refleksjoner og tanker, siden den bevisste delen av hjernen ikke starter å utvikles før ca. 6 år. De styres derfor stort sett ut i fra sine følelser her og nå.
Denne perioden i barnets liv kan vi kalle for programmeringfasen. Det er her barnet lærer hvordan det skal bli som menneske, og våre viktigste lærere er de personene vi er sterkest knyttet til. Vi kan tenke oss at det er i denne perioden vårt «operativsystem» blir lastet inn. Et lite barn danner ca. 250.000 nye koblinger mellom hjerneceller pr. time. Det som ofte kan være problemet i denne fasen, er at det sjelden forekommer «modermaskiner» som er helt fri for “datavirus”. I den menneskelige verden finnes det ikke noe virusprogram som kan forhindre at dette overføres. Dersom for eksempel mor er stresset, vil dette stresset uansett smitte over på barnet, og påvirke hvordan hjernen formes og utvikles.
Det vi vet fra dataverdenen, er at dersom det er litt virus på operativsystemet, så klarer stort sett maskinen å kjøre de fleste programmer som blir lagt inn, selv om det halter litt. Om det derimot er mye virus, så vil ikke datamaskinen klare å kjøre nye programmer som blir lastet inn. Akkurat slik er det også med oss mennesker. Om vi tenker oss at våre fremtidige programmer består i hvordan vi forholder oss til venner, familie, livsledsager, barn, jobb og ikke minst oss selv, så er det vårt innprogrammerte operativsystem og “eventuell virus” som avgjør hvor bra vi takler dette.
Dersom vi ser på samfunnet rundt oss, så er det utallige eksempler på begge deler. Undersøkelser har vist gjentatte ganger at de som har fått «mest virus» er de som ikke takler livet overhodet. Om vi ser på sterkt rusavhengige,- mennesker som har store psykiske problemer,- tungt kriminelle,- prostituerte,- etc., så viser det seg at det i de aller fleste tilfeller er barndomstraumer som ligger til grunn. Dette er eksempler på barn som helt ufrivillig har fått store mengder med «virus i sitt operativsystem», og derved ikke klarer å «kjøre alle livets programmer.»
KILDER
https://energipsykologi.blogg.no/1519551213_utviklingspsykologi_sett_i_et_dataperspektiv.html | https://www.webpsykologen.no/artikler/inn-i-psykens-operativsystem/
