TIDEN VITEN & MAKTELITEN!

I Norge synes folk å være mye mer villige til å akseptere avhengighet av offentlige tjenester enn av sosialt nettverk og egen familie. Resultatet er at stadig flere livsområder og aktiviteter reguleres av omfattende byråkratier i frihetens navn. Her støter vi på et stort mysterium. Hvorfor (i all verden) har ikke et av verdens aller mest byråkratiserte land skapt en større skepsis, frustrasjon og mistillit overfor staten og byråkratiene i befolkningen? I Norge er det politikker-skepsis og byråkratikritikk, men ikke når politikere lover flere og bedre tjenester som folk ønsker seg. Forstår ikke (Folk -Flest) hva den norske stat kan utrette av ugagn? Når folk tenker på og snakker om «staten», viser det seg som oftest at referansen deres er offentlig tjenesteyting i kommunal regi (henholdsvis skole, helse og omsorg) I deres erfaring er altså «staten» først og fremst kommunen. Og når de snakker om likhet, viser det seg at de er langt mindre opptatt av identiske tjenester over hele landet enn av at tjenestene skal tilpasses de faktiske behovene lokalt. Og interessant nok er det svært få som assosierer kommunale tjenester med det klassiske byråkrati-problemet: ydmykelse og uverdighet. Det er kombinasjonen av disse to tingene som gir oss svaret på mysteriet. Kommunenes betydning for det norske velferdsstats -forsøket, er trolig sterkt undervurdert. Kommunale tjenester viser seg veldig ofte å være alt annet enn perfekte, men de som yter tjenestene har lokal kunnskap, de er tilgjengelige og kan påvirkes, og er sjelden i en posisjon som gjør det mulig å ydmyke systematisk. Men hvordan de allikevel, kan utrette, det de er satt til på en måte som blir oppfattet som grunnleggende tillitvekkende i befolkningen! Det er evnen til å tilpasse tjenestene til lokale behov, og folks mulighet til faktisk å påvirke beslutningstakere og tjeneste -utøvere lokalt, som forklarer dette. Det er kombinasjonen av rimelig like grunnvilkår (tilpasning til lokale behov) og muligheten for lokal korreksjon som utgjør verdien likeverd – verdien som betyr aller mest for folk. Men denne verdien er i ferd med å bli alvorlig truet av den fatale ubalansen som har oppstått mellom den sentrale staten og kommunene i Norge. Staten overlesser kommunene med ansvar som det er ulovlig å ignorere. Effekten er framfor alt at lokale folkevalgte framstår som demokratiske klovner: (De har knapt mulighet til å unngå ansvar for alt staten lover, men som det ikke er mulig å innfri, og de kan ikke begrunne sin utilstrekkelighet på en demokratisk akseptabel måte) Mye kan sies om konkurranse. Konkurranse sies å være kapitalismens terapi for alle økonomiske lidelser: Stadig får vi høre at den kurerer finansiell gruff og økonomisk depresjon, gir rasjonell ressursbruk, senker prisene for forbrukerne og sparer oss for offentlige utgifter.Konkurranse kan blant annet føre til at varer og tjenester produseres på den mest effektive måten, at det bidrar til å øke kvaliteten og at det reduserer kostnad og pris. Konkurranse og åpne markeder kan med andre ord fungere som et virkemiddel som hjelper oss med å utnytte ressursene på en best mulig måte. I stor grad blir den vurdert som positiv, ettersom den blir ansett for å fremme effektivitet og prestasjonsevne. Man har gjerne studert naturen for bedre å kunne se vårt samfunn i sin helhet. Ingen av de mange vitenskapelige teoriene som ble utviklet i det nittende århundre har hatt større betydning enn Charles Darwins teori om evolusjon, eller rettere sagt om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg. Darwin mente at evolusjonen skjedde som et resultat av konkurranse, der de dyrene med de beste overlevelses- og tilpasningsevnene var de som også hadde størst sjanse til å føre generasjonene videre. Et samfunn som tvinger fram hard konkurranse mellom mennesker, er verken naturlig eller uunngåelig. Det er mulig å skape noe bedre, et samfunn som bygger på samarbeid og balanse mellom ulike interesser. I stedet for å basere samfunnet på egoisme og grådighet må vi få et samfunn basert på fellesskap og samarbeid. Når økonomien er i dårlig forfatning, har innføringen av komplementær valuta (KV) i lokalsamfunnet vært en suksess for individet og lokal­samfunnet, både økonomisk og sosialt! Alle pengesystemer er designet, der noen målgrupper (f.eks. bank/finans-eliten) eller noen samfunns­­funksjoner (f.eks. stimulere til konkurranse eller samarbeid) prioriteres på bekost­ning av andre! I 1694 ble Bank of England : Etablert som en privateid sentralbank, som ble modellen for det gjeldsbaserte pengesystemet som gjenspeiler dagens samfunn! Et gjeldsbasert penge­system defineres ved at: (Staten ikke utsteder egne penger: Men må finansiere sine programmer og aktiviteter i samfunnet ved å ta opp lån fra private aktører!

Den gjeldsbaserte valutaen er i seg selv verdiløs, og kalles på engelsk for fiat money (Wiki: Fiat money) (Gullsmedenes oppdagelse av at deres samlede kundemasse aldri tok ut alle sine verdisaker samtidig, slik at det alltid var et visst lager av oppbevart gullog sølv, fikk dem til å begynne med utlånstjenester der de skrev ut verdipapirer hvis totale sum langt overgikk det beløpet gullsmeden hadde kapitaldekning for. Stort sett gikk det bra, og i verste fall måtte de løpe for livet og flytte til et annet land. Den første banken som overtok denne praksisen var Amsterdam Wisselbank, som ble opprettet i 1609 og som etter et ”bank run” i 1791 erklærte seg insolvent. Praksisen var imidlertid uimotståelig for alle kommende banker, og er i dag kjent som bankreserve­systemet: Der bankene bare har kapitaldekning på 8 % av bankens utlån ! De øvrige 92 % er kredittpenger ”skapt ut av intet! (Vårt internasjonale gjeldsbaserte pengesystem har som evig makrotrend at bankvesenet tjener stadig mer penger mens nasjonene og befolkningene havner i stadig større gjeld. Den enkelte nasjon og det enkelte individ representerer en mikrotrend -Som bare kan gå i overskudd på bekostning av andre nasjoner og individer. Den finansielle krisen som ble utløst i USA i 2007, som så utløste den globale finansiell-økonomiske krisen, skyldtes ikke et ”uhell” eller ”noen få råtne epler” slik markeds­økonomene og republikanerne prøver å fremstille saken (Wiki: Great Recession). / Det er markedsøkonomien som system, og muligens hele det gjeldsbaserte pengesystemet, som har kollapset! Man må spørre seg hvorfor Occupy Wall Street-bevegelsen ble oppfattet som så farlig.Er det simpelthen truslene fra det frie folket, altså folket som åndsmakt, som er det farlige ved den? Og er dét den viktigste grunnen til at den har møtt så mye motstand? Hva bankene sakte men sikkert bygger opp under høykonjunkturen, er ikke noe annet enn et pyramidespill. En resesjon derimot: Er ingenting mer enn en kontrollert kollaps av et pyramidespill. Dernest må banken korrigere sine negative tall, og det er gjort på den mest villedende og umenneskelige metoden, uten hensyn til konsekvensene. Først, kommer de frivillige konkurser: Her kan banker pantsette med sikkerhet i private boliger / bedrifter -landbruksmaskiner jordstykker med mer .. Dernest, kommer de ufrivillige konkursene: Dersom de frivillige konkursene ikke strekker til. (Ufrivillig basert på en godt gjemt og komplisert formulert klausul i alle lånedokument, som åpner for en tidlig avslutning av kontrakten: - Hvor du som lånetaker krever tilbakebetaling på gjenværende lånebeløp og ofte gjenværende interesse. Så med mindre du har mulighet til å fortsette nedbetalingene som først avtalt er du berget. Om ikke dette er gjennomførbart kan det iverksettes en siste paragraf via "Basel -Bankenes lover: Som går mot Maastricht og Lisboa-traktatene! Denne klausulen fastsetter at bankene er systemer som er nødvendige og helst bør unnvære konkurser, og bankenes redningspakke må settes inn! Dette gjøres gjennom ulike fond der alle innskudd består nesten utelukkende av skatteinntekter! En sentral komponent i det gjeldsbaserte pengesystemet er renter! Renter har flere virkninger, som f.eks: Renter som - Indirekte fører til: Systematisk konkurranse mellom deltakerne da det skaper et knapphetsbasert system der det ikke er penger nok til at alle kan betale tilbake gjelden med renter. Med andre ord: Renteprinsippet tvinger folk til å konkurrere om penger som ikke har blitt skapt, og straffer folk med konkurs hver gang de ikke lykkes. Renteprinsippet virker forsterkende på markedets jungellov der de sterkeste overlever på bekostning av de svakeste: a) Renter skaper et kontinuerlig behov for endeløs økonomisk vekst, selv når de aktuelle levestandardene har stagnert. Rentenivået bestemmer gjennomsnittsnivået av vekst som er nødvendig for at regnskapet skal gå i null. b) Renter konsentrerer rikdom ved at det store flertall (låntakerne) må betale en uavbrutt og endeløs strøm av penger (renter) til en liten minoritet (långiverne).Denne virkningen er uavhengig av, men forsterkes av nyliberalistisk politikk. | De fleste KV-systemer er designet slik at de inkluderer demurrage, også kalt (negative renter) Demurrage: Innebærer at verdien av ens penger ned­settes prosentvis for hvert tidsintervall de ikke brukes. (Demurrage stimulerer også til langtidsinvesteringer! Idéen om demurrage går tilbake til den kontro­versielle økonomen Silvio Gesell (1862-1930). John Maynard Keynes (1936) mente at ”fremtiden ville ha mer å lære av Gesell enn v Marx! Hvilken makt har mennesket i det moderne samfunnet? (Samfunnet består bare av enkeltmennesker. Men til sammen utgjør summen av enkeltmenneskene en helhet. (Steiner var opptatt av å ivareta enkeltmenneskets rettigheter, men han hadde også øye for helheten. (Skal for eksempel staten spille den tunge rollen som oppdrager overfor det norske folk? Det kan hevdes at den til tider utviser en ganske drøy form for paternalisme. Til gjengjeld har vi i liten grad opplevd ren spekulasjonsøkonomi. Vi har ikke opplevd lignende tilstander i Norge som i USA når det gjelder bankkriser og påfølgende sosiale kriser. Tror man at finanskriser ikke får følger for samfunnslivet, tar man feil. Man regner da ikke med sivilsamfunnets makt, som i løpet av de siste årene har vist seg som en kraftig samfunnspåvirker. Man må spørre seg hvorfor Occupy Wall Street-bevegelsen ble oppfattet som så farlig. Er det simpelthen truslene fra det frie folket, altså folket som åndsmakt, som er det farlige ved den? (Og er dét den viktigste grunnen til at den har møtt så mye motstand? Ideen bak tregreningen er overraskende moderne, men ikke ment å skulle innføres en gang for alle: Den er snarere en idébank for hvordan enkeltmennesket kan virkeliggjøre sine egne ideer og få sikret sine rettigheter i det moderne samfunnet, uten å bli overkjørt av økonomiske eller statlige interesser. Det vil sikre at det enkelte mennesket i best mulig grad kan leve med sine inderligste overbevisninger, uten at disse reguleres eller overkjøres av statens interesser! Steiner visste at i næringslivs- og markedssammenheng blir alt betraktet som vare. Dette er et faktum! Men ved å sikre at næringslivsinteressene ikke blir definert bare av næringslivet, og blir en del av en global produksjonsstimulering, men begrenses med tregreningsimpulsen som grunnlag, får både næringsliv, åndsliv og rettsliv sitt eget område. (Selv om den private eiendomsretten historisk er et resultat av maktbruk og erobringer, er den like fullt også et resultat av de individuelle ferdighetenes sosiale skaperkraft, men dagens sosialister er av den mening at dens undertrykkende virkning bare kan avskaffes om den forvandles til felles eiendomsrett. Steiner mente at nasjonalitet ikke skulle avgjøre statsdannelsen. Det vil si: Nasjonalitet hørte etter hans mening hjemme i åndslivet, mens statsdannelsen hørte hjemme i rettslivet. At staten skulle bestemme folkegruppers og enkeltmenneskers nasjonalitet, berodde derfor, etter Steiners mening, på en uheldig sammenblanding av åndsliv og rettsliv. Steiner var ingen økonomisk liberalist, men man kan snarere kalle ham en libertarianer. Han var også inspirert av den franske revolusjon, og tenkte at ideene om frihet, likhet og brorskap skulle ha sine ekvivalenter til tredelingen av samfunnet: åndsliv, rettspraksis og økonomisk liv. Under næringslivet skulle ikke frihet råde, men brorskap. Under åndslivet skulle ikke likhet råde, men frihet! I rettslivet skulle ikke brorskap råde, men likhet. Altså likhet for loven, brorskap i den økonomiske sfæren, og frihet i åndslivet. At det skulle være brorskap i det økonomiske livet, er kanskje det som mest vil overraske de fleste, vant som vi er til å leve i et samfunn med økonomisk liberalisme, og vant som vi er til å tenke at økonomisk liberalisme er en forutsetning for politisk liberalisme. Hvordan kan den private eiendomsretten til produksjonsmidlene opphøre, slik undertrykkelsen av de eiendomsløse den fører med seg, kan avskaffes? En av den sosiale organismens livsbetingelser består i at den personen som kan tjene allmennheten gjennom sin personlige kyndighet, ikke må fratas muligheten til å gjøre det ut fra sitt eget, frie initiativ.» Ideen om desentralisering hører også inn under Steiners paraply.Frihet og likhet blir sett på som to grunnleggende forskjellige verdier i vårt samfunn. Her ser vi gjerne en tendens til politisk deling, hvor sosialistene legger større vekt på likhet, mens høyresiden legger større vekt på frihet. Sosialistene tenker at likhet sikrer rettferdighet, mens de konservative og liberalistene tenker at den økonomiske -friheten: Er en grunnleggende forutsetning! Men så lenge man velger (Likhet) eller Frihet: Blir det en maktkamp mellom det Liberalistiske Frihetsbegrepet & Den Sosiale Likhets-tanken! Mennesket er derfor av natur asosialt, og dersom det ikke er en felles makt som holder det i sjakk, vil det råde krigstilstand, en alles kamp mot alle. Den eneste løsningen er derfor ifølge Hobbes at alle mennesker underkaster seg én vilje, en enehersker. Spørsmålet dreier seg med andre ord om vi er selviske og grådige eller om vi er i stand til å handle uselvisk, og å samarbeide uten at vi tvinges til det. Hovedmotsetningen er mellom på den ene siden å bare forfølge sine egeninteresser, i konkurranse og til og med kamp med andre, og å basere seg på gjensidig hjelp og samarbeid. I dagens samfunn tar vi konkurranse for gitt. Konkurransementaliteten seirer på alle fronter. Det kapitalistiske konkurransesamfunnet kommersialiserer alle menneskelige forhold. Konkurransen har blitt et fundament for samfunnet vårt - en livsanskuelse hvor individuelle prestasjoner står i fokus. Det vi har er ikke et samfunn hvor folk samarbeider for felles beste men et samfunn basert på at alle konkurrerer mot hverandre for eget utbytte og egen vinning. Konkurranse skaper vinnere og tapere, og mens noen endrer opp som det førstnevnte er det andre som ender opp som det sistnevnte. Det er ingen tvil om at vår sivilisasjon med tiden har utviklet en rekke negative trekk. Viktige kjennetegn ved dagens samfunn er blant annet økende privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwinisme, neoliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever. Ifølge professor Svein Olaf Thorbjørnsen er dagens konkurransesamfunn veldig materialistisk orientert, noe som kanskje er konkurransesamfunnets mest negative side. Han hevder at konkurransefenomenet generelt, og økonomisk konkurranse spesielt, bidrar til et sterkt fokus på materielle sider ved den menneskelige virkelighet og er en trussel mot utfoldelsen av sann menneskelighet. I særlig grad er det den rollen egeninteressen spiller i konkurransen, som bidrar til dette. Der hovedfokuset blir dreid til materielle verdier: Er det de egosentriske og problematiske sidene ved egeninteressen som får en dominerende funksjon i menneskers handlingsvalg! Det er en direkte, kausal forbindelse mellom målstyring, selvstyring, selvkritikk og selvsensur, som leder til en form for selvbenektelse og benektelse av samfunnets reelle vilkår. Alt skal regnes ut i penger. Spesielt er det viktig for de privilegerte hva svake grupper koster samfunnet. Forakten for den sosialt mislykkede og for den som taper og lider nederlag, skal være den kraften som driver samfunnet til større effektivitet. Vi dyrker enere og forakter taperne. (I dagens samfunn «straffes» De som arbeider for vårt felles beste, (Mens de som arbeider for eget utbytte og egen vinning -premieres og blir respektert.. Arbeider man med noe som er nødvendig for samfunnet så mottar man som oftest en lav lønn, mens dem som arbeider med sikt på egen vinning som oftest sitter igjen med pengene, profitten og overskuddet: Mens noen velger å bruke sin tid og sine ressurser på frivillig arbeid er det andre som velger å leve som parasitter ved å utbytte både natur og andre mennesker for egen vinning. Konkurranse skaper vinnere og tapere, fattige og rike. De enorme mengdene mat som havner i søpla hvert år, viser at jordkloden er i stand til å fø svært mange mennesker. Et anslag er at vi produserer nok mat til 12 milliarder: Dette samtidig som nær en milliard mennesker sulter eller lider av underernæring! Begrepet fattigdom omhandler ikke bare mangel på penger og inntekt, slik som det lenge har vært. Fattigdom er mangel på muligheter til muligheter til å leve et langt og sunt liv med en viss levestandard, frihet, verdighet, selvrespekt og respekt fra andre. De fleste som lever i fattigdom i dag mangler både penger, utdanning og kunnskap og har mange helseproblemer. De har derfor liten mulighet til å forbedre situasjonen og komme seg vekk fra fattigdommen på egen hånd, og havner ofte i en ond sirkel. «Arbeidsdelingen mellom verdens land er slik at noen har spesialisert seg på å vinne, og andre på å tape» skrev den verdenskjente forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay en gang på 1970-tallet. Det er like aktuelt ennå. For det mangler ikke penger i verden – det er fordelingen av dem det skorter på. Fattigdom i Norge handler veldig ofte om å være utelukket fra å delta på arrangementer, sportsaktiviteter og andre ting fordi man ikke har penger til det og at man ikke har mulighet til å delta i samfunnslivet på lik linje med de fleste andre. Dette fører også til begrensninger i de muligheter man har til å påvirke sin egen livssituasjon, og til å ta sine egne valg. Vi kan ikke drive å konkurrere med hverandre om arbeidsplasser. Vi må ha arbeidsplasser som gir selvrealisering samtidig som det en gjør må være viktig for helheten. Vi bør skape et samfunn basert på nestekjærlighet – samfunn hvor selvrealisering blir holdt høyt. Et samfunn folk er stolte av og som de vil arbeide for. Borgerlønn kan redusere ulikheter og bidra til et mer rettferdig samfunn. Borgerlønn reduserer en grunnleggende maktubalanse i samfunnet, og vil gi mindre grobunn for utnyttelse og trakassering! Borgerlønn kan være med på å skape et arbeidsmarked med større muligheter. Alle vil være fri til å bestemme over seg selv og sin arbeidskraft, noe som vil styrke arbeidernes makt. Med Borgerlønn må bedrifter ta sine ansatte på alvor som frie individer slik at de best kan utvikle seg, noe som betyr en vinn-vinn situasjon for både arbeidere og arbeidsgivere! I tillegg har det vist seg at borgerlønn vil gjøre oss mer samfunnsengasjerte og til at vi viser økende toleranse overfor hverandre! Når tillit og solidaritet erstatter mistro og konkurranse vil samfunnet som helhet bli bedre: Samlet sett har borgerlønn dermed positiv innvirkning på enkeltmennesker, økonomi og samfunn! Derfor må vi innføre en velferdsmodell som viser vei mot en bærekraftig samfunnsøkonomi, økologisk balanse, rettferdig fordeling og reelt demokrati! KILDE: http://www.kulturverk.com/ | http://www.borgerlonn.no/konkurransesamfunnet-og-veien-videre/ | www.nyaekonomiskesystemet.se