Baugsjokket eller buesjokket er en grense mellom en magnetosfære og en ambient materie. For stjerner er denne grensen typisk mellom stjernevinden og den interstellare materien

I en planetarisk magnetosfære er buesjokket grensen hvor hastigheten på solvinden brått synker som følge av at den nærmer seg magnetopausen^[2]. Det mest studerte eksemplet på et buesjokk er det som skjer der hvor solvinden møter jordens magnetopause, selv om buesjokk oppstår rundt alle magnetiserte planeter. Jordens buesjokk er om lag 100 – 1 000 km tykt, og ligger om lag 90 000 km fra jorden!

KILDE: https://no.wikipedia.org/wiki/Baugsjokket

- Magnetosfæren! -

En magnetosfære er et område rundt et himmellegeme hvor legemets magnetfelt har en dominerende innvirkning på bevegelsen til innkommende plasma og plasma dannet i himmellegemets egen atmosfære (ionisert av solvinden). Jordens magnetosfære, ofte bare omtalt som magnetosfæren, strekker seg fra det øverste laget av ionosfæren og noe utover eksosfæren.^[1] De andre planetene i solsystemet som har en magnetosfære er Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun og Merkur. Det er også påvist magnetfelt på Mars og jupitermånen Ganymede, men disse er for svake eller vekslende til å påvirke bevegelsen til plasma i nevneverdig grad. Av de nevnte planetene har Jupiter Den Desidert Største magnetosfæren!

Interstellare Materier!

Interstellar materie (også kalt Det interstellare medium) er stoffet som er samlet mellom stjernene i en galakse. Dette stoffet består som oftest av atomer i ionisert og molekylær form, støv og kosmisk stråling. Emisjontåker består av varm hydrogengass som er ionisert av varme stjerner og sender ut lys på bestemte bølgelengder i form av et emisjonspektrum. Mørke tåker har større tetthet og avtegner seg mot en lysere bakgrunn av stjerner eller lysende tåker. Andre er refleksjonståker som reflekterer lys fra stjerner i nærheten. Her finner vi også de kalde og tette molekyltåker, som inneholder mye gassmolekyler, samt tåker med kald nøytral hydrogengass. De observeres først og fremst i radiobølgeområdet. Det finnes også en ytterst tynn og varm gass som sender ut røntengenstråling!

Luminositetsklasser:

Luminositetsklasse er en klassifikasjon av stjerner basert på luminositet!

Luminositetsklassen Bestemmes for en Stjerne på grunnlag av Spekteret til Stjerna, og sier noe om stjerna er en superkjempe, kjempe, subkjempe, hovedseriestjerne (dverger), subdverger eller hvite dverger! KILDE: https://snl.no/luminositetsklasse |

Spektralklassifisering! :

Spektralklasse er en klassifisering av fotosfærens temperatur og tilhørende luminositet og spektrum for en stjerne! : På korte avstander kan temperaturen klassifiseres ved Wiens forskyvningslov som gir forholdet mellom energimaksimum og temperatur. På lengre avstander kunne man anvende absorpsjonsspektroskopi for å fastslå temperaturområdet! /Allerede på 1800-tallet brukte man bokstavene A til Q for å betegne spektralklasse & Dette er (Opphavet til Bokstavene som brukes i dag også)

KILDE: https://no.wikipedia.org/wiki/Spektralklasse

Solvinder:

En solvind er en strøm av ladde partikler/plasma som blir slynget ut av den ytterste atmosfæren rundt en stjerne. Når de kommer fra andre stjerner enn sola, kalles de stjernevinder.

Solvinder består i hovedsak av høyenergetiske elektroner og protoner (ca. 500 keV) som klarer å unnslippe stjernens tyngdekraft på grunn av den høye temperaturen i atmosfæren rundt sola, og den høye kinetiske energien til hver partikkel.

Mange fenomener her på jorden skyldes solvindene, som for eksempel nordlys, hvorfor halen på en komet alltid peker vekk fra sola, og formasjonene til fjerne stjerner.

Gjennomsnittsfarten til solvindene i det de fyker forbi jorden, er på ca. 400 km/s. De fortsetter helt ut til den ytterste grensen av solsystemet, Heliosfæren, og beskytter oss mot stjernevinder fra andre stjerner i nærheten. Solvindene beskytter solsystemet mot kosmisk stråling, men samtidig må jorden beskytte seg mot sin beskytter. Det gjør den ved hjelp av sterke magnetiske felter.

Sola spinner rundt sin egen akse mens den slynger ut solvinder, og derfor har solsystemet en spiralform

KILDE: https://no.wikipedia.org/wiki/Solvind

Stjernevinder:

Stjernevind er en strøm av ladde partikler, for det meste protoner og elektroner, som kosntant blir sendt ut fra overflaten til stjerner. Stjernevind kan føre til store tap av masser for stjerner, noe som spesielt er tilfelle for Wolf-Rayet-stjerner. Solvinden er stjernevinden som blir dannet av solen!

Stjerner som er unge og ennå ikke har kommet til hovedserien er flere eksempler på stjerner med sterke stjernevinder. Stjernevinden til disse unge stjernene kan komme opp i en styrke på tusen ganger solvinden, og vil krasje med gassen som ligger rundt stjernen i form av gasskyer. Kollisjonen fører til at gasskyene blir ioniserte og at det blir dannet ekspanderende sjokkbølger i det interstellare materiet rundt stjernen. Stjerner som er så gamle at de er på vei bort fra hovedserien og på veg til å bli røde kjemper vil også sende bort mye masse gjennom stjernevindenGenerelt vil stjerner som er massive sende avgårde mye av sin masse gjennom stjernevinden mens de ennå er i hovedserien.

1n stjerne som hadde 120 solmasser ved fødselen kan sende bort opp til 50 solmasser av massen sin! Likt massetapet for en stjerne som hadde en masse på 60 solmasser ved fødselen komme opp i 12 Solmasser!

Solflekksyklusen:

Solflekksyklusen er perioden fra antallet solflekker når sitt maksimum og til det inntreffer igjen. Antallet solflekker varierer kraftig med en gjennomsnittlig syklus på drøyt elleve år. Tar man hensyn til den samtidig inntreffende polomkastningen, finner man at perioden i stedet bør settes til det doble, noe over 22 år. Syklustiden kan variere atskillelig fra periode til periode. Den hittil korteste registrerte perioden var syv år, og den lengste var fjorten år. Vi befinner oss nå i syklus nummer 24 siden man begynte å registrere solflekker systematisk. Syklusen ble oppdaget av den tyske astronomen Samuel Heinrich Schwabe i 1843!

KILDE: https://no.wikipedia.org/wiki/Solflekksyklusen

D) Cosmic Distance ladders!

Den kosmiske avstandsstigen (også kjent som den ekstragalaktiske avstandsskalaen) er rekkefølgen av metoder som astronomer bestemmer avstandene til himmelobjekter. En virkelig direkte avstandsmåling av et astronomisk objekt er bare mulig for de objektene som er "nær nok" (innen omtrent tusen parsec) til jorden. Teknikkene for å bestemme avstander til fjernere objekter er alle basert på forskjellige målte sammenhenger mellom metoder som fungerer på nær avstand og metoder som fungerer på større avstander. Flere metoder er avhengige av et standardlys, som er et astronomisk objekt som har en kjent lysstyrke: Stigen-analogien: Oppstår fordi ingen enkelt teknikk kan måle avstander i alle områder i astronomi. I stedet kan en metode brukes til å måle nærliggende avstander, en annen kan brukes til å måle i nærheten til mellomdistanser, og så videre.

Hver trinn på stigen gir informasjon som kan brukes til å bestemme avstandene ved neste høyere trinn!

KILDE: https://en.wikipedia.org/wiki/Cosmic_distance_ladder

Eon (geologi)

I geologien er eon et av de største tidsavsnittene i jordens historie. Tiden siden jordens dannelse for ca. 4,5 milliarder år siden deles inn i tre eoner: (Eoner deles inn i æraer (som i sin tur deles i perioder! :

arkeikum (fra jordens dannelse til for 2,5 milliarder år siden),
proterozoikum (2,50,5 milliarder år siden) og
fanerozoikum (542 millioner år siden til i dag).

Vitenskapen som forsker på og definerer den geologiske tidsinndelingen, er stratigrafien!

KILDE: https://no.wikipedia.org/wiki/Eon_(geologi)

Hadeikum: Er det Geologiske Eonet før arkeikum.

Perioden startar då jorda vart danna for 4,6 milliardar år sidan og enda for om lag 3,8 milliardar pr sidan, men sistnemnde varierer noko i forskjellige kjelder.

Namnet «hadeikum» kjem frå Hades, namnet på underverda i gresk mytologi, og viser til tilhøva som var på jorda i denne perioden! / Geologen Preston Cloud gav namn til uttrykket i 1972, og mente å nytte det om perioden før de første kjente bergartene Oppstod på Jorda! | W. B. Harland kom seinare med eit uttrykk for nesten same tidsperiode, den priskoiske perioden. Eldre bøker og tekstar referer til eonet som prearkeikum!